Det norske avislandet i USA

Av Jon Høsøien

Når vi i 2025 markerer at det er 200 år siden den organiserte utvandringen til USA begynte, kan det være på sin plass å se nærmere på det som kanskje mer enn noe annet bandt norsk-amerikanere sammen i det nye landet, nemlig norskspråklige aviser, ukeblad og tidsskrifter. I løpet av disse par hundre årene skal det ha vært rundt 800 av dem.

USA ble sett på som et avisland da nordmennene begynnte å komme dit. I alt fra små landsbyer til de større bysentrene, kunne det være opptil flere aviser. Etter hvert som det ble etablert flere regioner med mange nordmenn, tok de fort opp denne presseskikken. De så at her kunne de få mer informasjon om de samfunnene og miljøene de var med å bygge opp, og også få informasjon om det amerikanske livet utenfor de norske områdene. Så omfattende ble det at mange karakteriserte det som kanskje mest iøynefallende trekkene ved norske immigrantlivet slik disse norsk-amerikanske avisene bar bud om smått og stort og som engasjerte leserne. Svært mange av dem som kom til USA på 1800-tallet hadde aldri abonnert på en avis i hjemlandet, mens de her ble ivrige avislesere.

Krangel og polemikk

Det imponerende antall aviser, vitner også om at det var forholdsvis enkelt å starte en avis, men samtidig viste tallene at mange ble nedlagt etter kort tid. En tredjedel av de avisene som er blitt registrert, kom ut i mindre enn ett år. Det viset seg at det var vanskelig å få tilstrekkelige med abonnenter og annonser til å fortsette utgivelsen. Likevel viser mengden at de norsk-amerikanske samfunnene som oppsto, var mangfoldige og med mange fraksjoner som kunne være svært uenige, med smålighet og misunnelse, noe som igjen førte til at de forskjellige fraksjonene startet sin egen avis. Pressehistorikere har funnet at det var mye småkrangel, polemikk og harde argumenter som fylte avisspaltene. Man appellerte til likesinnede og deres meninger, mens motstandere ble nådeløst angrepet.

Kirkelige fraksjoner

Ganske tidlig etter at immigrasjonen begynte, ble det etablert norske kirker og menigheter. Prestene her fikk etter hvert ganske stor innflytelse, både i pressen og i mange andre sider ved det norsk-amerikanske livet. Mange av avisene ble mer eller mindre offisielle organer for et eller annet kirkesamfunn og der motsetningene kunne være atskillig større, enn det de kom fra i Norge. Her var det ingen statskirke som dominerte, men de forskjellige fraksjonene sørget for en til dels bitter kirkestrid langt inn i 1900-tallet. Det første emmigrantskipet, Restauration, var da også fylt av kvekere og andre dissentere. Så noe av grunnen til emigrasjonen, var nok ikke bare ønsket om å få adgang til nytt jordbruksland, men også et nytt land der de fritt kunne dyrke sin religion.

Alle sider ved immigrantlivet

De mest radikale av disse nye avisene, fikk liten innflytelse ut over svorne tilhengere. For de fleste avisene som fikk en litt større utbredelse og livslengde, klarte å holde seg forholdsvis nøytrale i slike stridsspørsmål. Disse avisene åpnet for at abonnentene kunne utveksle meninger og å ta inn brev til slekt og venner som de ikke hadde adressene til. Slik ble de også sett på som et slags «korrespondance organ for læsekredsen», som det ble sagt. Her ble det tatt inn nytt om tilstelninger og begivenheter. Avisene tok del i alle sider ved immigrantenes liv. Alt fra møter i kvinneforeninger, til inngående veiledning om gårdsdrift og nye jordbruksmaskiner i det nye landet, og svært mange av nordmennene som kom over, var interessert i å begynne med gårdsdrift. Ikke så rart der de i enkelte delstater kunne få 160 acres, 640 mål, med mer eller mindre jomfruelig åkerland å overta. Jeg har selv besøkt noen slektninger som fortsatt bor på et par slike gårder. Rett nok hadde den ene også tilegnet seg en nabogård slik at han hadde vel 1200 mål med hvetekornåker, noe ganske annet enn de 12 målene hans bestefar forlot oppe i Aunegrenden.

Kandidater til styre og stell

I tillegg til det mer dagligdags livet, ble avisene også etter hvert som de norsk-amerikanske miljøene utviklet seg gjennom årene, opptatt av nordmenn som gjorde seg bemerket i det nye landet og utenfor sitt eget miljø. Det ble godt stoff å presentere «velkjente landsmenn», som mange ble omtalt som. Det skjedde kanskje først og fremst innen lokal og regional politikk, der de norsk-amerikanske avisene markedsførte norske kandidater til styre og stell. Men fra Minnesota kom det også et par som gjorde seg bemerket sentralt, der de satt i Senatet i Washington DC, Hubert Humphrey og Walter Mondale som også ble presidentkandidater. Den siste var jeg forøvrig med på å støtte med noen ekstra dollar til valgkampen da jeg var i USA, uten at de var til noen hjelp. Richard Nixon vant suverent!

Snakket ikke engelsk

Det bringer oss tilbake til etableringen og utbredelsen av de norsk-amerikanske avisene. Når vi nå da skal se litt nærmere på avisene, skyldes det at de fikk en atskillig større utbredelse over flere år enn ukebladene, og det er regnet med at av de 800 forskjellige norsk-amerikanske trykksakene, var over 500 av dem aviser.

Det hele begynte rett nok flere rå etter at de første immigrantene landet i New York i 1825. Det er kanskje ikke så rart, den første båten, Restauration, hadde med seg 52 passasjerer, og med de neste båtene var det heller ikke stort flere i hver båt. Først etter vel 20 år kom så den første norske avisen beregnet på disse innflytterne som for mesteparten ikke snakket engelsk, og mange av dem kunne heller ikke lese. Det var i 1847 at den først av disse avisene kom ut. Det var avisa Nordlyset som kom ut i Muskego i Wisconsin.

Den delstaten ligger i det vi til vanlig kaller Midtvesten, og som en innfallsport til de tynt befolkede områdene her, ligger Chicago som allerede da var en ganske stor by, og viktigst at den hadde veiforbindelse med New York, etter hvert også tog, samt at båter kunne komme fra Atlanterhavet, via elven og de store sjøene, til Chicago. Nordmennene som kom hit, var likevel ikke interessert i å slå seg til i en by, de var på jakt etter jordbruksland, og da måtte de videre vestover, og en av de mindre byene som ble neste stoppested og lå på kanten av jomfruelig jordbruksland, var Muskego.

Etter borgergkrigen

Om Nordlyset var den første, var den også nesten alene i mange år. Frem til og med den amerikanske borgerkrigen, som sluttet i 1865, var det bare en håndfull av dem, og flere gikk ganske fort under.

Først etter at krigen var slutt, begynte innvandringen å ta seg litt opp igjen, og 70- og 80-tallet skulle bli den første, store bølgen av nordmenn. Det kunne komme 25 000 håpefulle av dem i året, ikke minst etter at stadig større dampskip kunne frakte mange flere enn seilskipene. Denne innvandringen fikk da også sterke utslag på interessen for norskspråklige avsier, med nyheter, både hjemmefra og fra det amerikanske nærmiljøet. Interessen ble etter hvert så stor, at en av pionerredaktørene, Knud Langelang, karakteriserte USA som «avisenes land». Og selv om det også henspilte på mange amerikanske, lokale aviser, trengte nordmennene informasjon på norsk.

200-300 aviser i Minnesota

En ting var interessen for hva som skjedde, men det oppsto også etter hvert en rekke aviser for særinteresser, ikke minst for religiøse avskygninger. Kirkene kom da også til å spille en sterk rolle i det norskamerikanske miljøet, og ikke minst fra 1860-årene skjøt det opp en rekke hvite trekirker over hele Midtvesten der alt foregikk på norske. Det tiltrakk seg mange nordmenn, ikke bare på grunn av gudstjenestene., men vel så mye på grunn av praten på kirkebakken før og etterpå. Kirkebakkene ble da også et interessant og givende sted for å hente nyheter til avisene, og samtidig kunne spre avisene til nye innflyttere, og får nye abonnenter.

Etter hvert som tilflyttingen til USA økte, økte også ferden videre vestover fra Chicago, første og fremst til nabostaten Minnesota. Det skulle da også bli den staten med fleste norsk innvandrere, nesten halvparten av de 800 000 nordmenn de regnet med reiste over til USA i de hundre årene etter 1825, kom til Minnesota, eller nabostater som de to Dakotaene, Iowa, Illinois og delvis Wisconsin. Dette skulle da også gi seg utslag i avistettheten. Det er regnet med at det tilsammen ble utgitt mellom 200 og 300 aviser i Minnesota, tre ganger mer enn i de nærmeste statene. Selv om det ble flere større avsiere som holdt det gående lenge i Minnesota, var det faktisk Decorah-Posten i Iowa som holdt ut lengst. Den ble grunnlagt i 1874, og klarte seg i nesten 100 år da den til slutt gikk inn i 1973.

begge byene tiltrakk seg nordmenn også etter at den mer organiserte innvandringen forsvant i mellomkrigsårene. Seattle på vestkysten tiltrakk seg ikke minst folk med tilknytning til fiske og fiskeindustrien her ved bredden av Stillehavet. New York var på alle måter den største og viktigste byen. Ikke bare var den lenge den største havnebyen, viktig for den store, norske handelsflåten utover 1900-tallet; hit kom det nordmenn innenfor alle mulige slags næringer og markeder, økonomi og internasjonal politikk, og det norske miljøet, spesielt i Brooklyn, var levende helt opp til våre dager.

Sterke inntrykk

På min første, store Amerikatur, i 1972, fikk jeg besøkt begge avisene. Ikke bare fordi jeg selv da var pressemann og hadde alt jobbet flere år i aviser, men også fordi jeg, som så mange andre nordmenn, hadde slektninger i USA. Allerede på 50-tallet hadde vi fått besøk fra Minnesota. Der hadde en bror av min mormor, opprinnelig fra Aunegrenda, reist over på slutten av 1800-tallet og begynt som bonde. En av hans døtre var det som kom besøk, og alt det hun da fortalt, og ikke minst hadde med seg av amerikagodteri, gjorde sterkt inntrykk. Det ble rett nok langt mellom nye besøk, men vi fikk da noen amerikabrev utover de neste årene, og da jeg la ut på denne rundturen i -72, var det naturlig å varsle min ankomst til Minnesota. Det resulterte i at slekten hadde invitert alle som hadde noe med dem der borte å gjøre, til en piknik for å hilse på «a real Norwegian». Og det var det over 90 som kom og gjorde. Fortsatt har jeg kontakt med en av etterkommerne, en pensjonert jurist fra Minnesota og som fortsatt bruker Nordaune-navnet.

Brooklyn fortsatt norsk 1972

Men tilbake til de to avisene. I Seattle fikk jeg møte redaktøren, en norsk journalist med bakgrunn far Stavanger Arbeiderblad. Han fortalte om fortsatt stor interesse for avisen. Ikke minst fordi de i tillegg til å bringe lokalenyheter fra by og delstat, også hadde oppdatert nyhetsstoff fra Norge. Amerikanske aviser var ikke, og er ikke, så veldig opptatt av det som skjer utenfor landets grenser. Bortsett fra storaviser som New York Times og Washington Post, er det magert med internasjonale nyheter, for ikke å si norske! Han hadde derfor stor tro på at avisen ville kunne fortsette i mange år, og på en måte har den gjort det, noe vi skal komme tilbake til.

Etter besøket på vestkysten, bar det tilbake til østkysten, New York, og den «norske» bydelen Brooklyn. Og fortsatt i -72 var det mye norsk her. Butikker med norskproduserte matvarer og klær som lusekofter, kafeer med norsk mat, møtelokaler for Sons of Norway, til og med en fotballklubb, Gjøa, med egen bane og eget klubblokale. Og midt på Fifth Avenue, eller Snusavenyen, som den humoristiske ble kalt på grunn av det norske miljøet, lå kontorene til Nordisk Tidende. Også redaktøren her var forholdsmessig optimistisk om avisens fremtid, men han hadde registrert at stadig flere norsk-amerikanere flyttet ut, blant annet på grunn av en økende innflytting av latin-amerikanere, ikke minst fra Costa Rica, og som hadde tatt over mange av de stedene nordmennene holdt til.

Pressestipend

De norsk-amerikanerne som fortsatt bodde der, var stort sett eldre, samtidig som det ikke kom nye barnefamilieinnflyttere. Ti år senere var det da også slutt på den originale utgaven av Nordisk Tidende, det er også noe vi skal komme tilbake til. Det er regnet med at det etter den siste krigen bodde rundt 60 000 av norsk ætt i Brooklyn, i dag skal du lete lenge før du finner noen.

Etter denne USA- rundturen i -72, var jeg ikke blitt mindre interessert i landet, og da ikke bare den norsk-amerikanske delen. Året etter søkte jeg, og fikk, et pressestipend ved World Press Institute i St Paul, Minnesota. Vi var 12 journalister fra fem verdensdeler, som i løpet av et studieår fikk en grundig innføring amerikansk politikk, kultur, økonomi, innvandring og historie. Da jeg kom hjem igjen til Norge, lå dette i meg lenge. Lysten til å bli enda bedre kjent med både det amerikanske og norsk-amerikanske samfunnet, ble satt litt i skyggen på grunn av en spennende jobb i Aftenposten. Der jeg trivdes veldig godt, men etter noen år fikk jeg en telefon fra en tidligere Aftenpostenmedarbeider og daværende NRK-korrespondent i USA, Audun Tjomsland, som kjente meg fra sin tid i Aftenposten. Han spurte om jeg hadde lyst til å komme til New York og være med ham og starte en ny norsk-amerikansk avis. Selv om det var tungt, og kanskje dumt, å si opp jobben i trygge Aftenposten, var lysten og spenningen ved å få være med på noe slik, alt for sterk, så på nyåret i -83 gikk turen over dammen igjen til et kontor på Number 1, Times Square, midt på Manhattan.

Mange av norsk-amerikansk bakgrunn hadde lite eller ingen ting igjen av det norske språket, og stadig flere innen det amerikanske miljøet som var blitt interessert i norske foretak og næringer, ikke minst innen cruisetrafikken og olje, kunne heller ikke noe norsk.

De to fant derfor ut at dette miljøet trengte informasjon på engelsk. Samtidig var det ønsket at den informasjonen også kunne henvende seg til amerikanere som bodde i Norge og som gjennom en slik avis kunne få nyheter på engelsk om det landet de bodde i.  Denne gjensidige kontakten fortjente et organ med informasjoner om det som skjer, og dermed oppsto avisen Norway Today, med første utgave i april 1983. Optimismen var stor og utsiktene lyse. Vi fikk til og med et brev fra tidligere visepresident Walter Mondale, med slekt fra Mundal innerst i Sognefjorden. Han syntes avisen var «a very interesting project», og skrev «I wish you great sucess with it”.

Lite annonser

Vi fikk da også mange gode tilbakemeldinger fra flere miljøer over hele landet, både norske og amerikanske. Men å sette i gang med en helt ny avis som henvender seg til et på mange måter nytt miljø, var ikke bare enkelt. Rett nok fikk vi flere hundre nye abonnenter hver eneste uke og positive reaksjoner etter hvert nytt nummer som kom ut hver uke. Verre var det med annonseinntektene. Både Tjomsland og jeg visste at det kan ta tid å bygge opp et annonsemarked for et helt nytt organ i et helt nytt miljø. Annonseinntektene var for små til at det avisen kunne gå med overskudd i disse første månedene. Vi hadde regnet ned at det fort kunne ta ett år før vi kom på plussiden, noe vi da også informerte storinvestoren om, men han var så – om jeg så skal si – amerikanisert i sin holdning til suksess og penger, at det å tape penger måned etter måned på sin investering, ikke ga ham noe godt rykte som investor. Så, etter et halvt år, sa han stopp, og trakk seg med sine penger, ut av det hele, og i løpet av sommeren var det bare å låse dørene og komme seg hjem til Norge.

Norway Times

Men selv om det ikke gikk så bra for oss, så fikk likevel det vi prøvde på, en slags positiv oppfølging. Da vi startet var det fortsatt liv gamle hederskronede Nordisk Tidende i Brooklyn, men det begynte å gå tungt. Som tidligere nevnt, det norske miljøet de henvendte seg til, var i ferd med å forsvinne, og da den norske sjømannskirken også stengte sine dører i Brooklyn og flyttet til Manhattan, var det slutt, men ikke helt. Mens vi drev Norway Today, hadde vi en norsk journalistfrilanser som bodde i New York. Han så hvilken interesse det hadde oppstått for et slikt informasjons- og nyhetsorgan på engelsk, samtidig som Nordisk Tidende som skrev bare på norsk, gikk under. Og da også Norway Today gikk under, fant han ut at det måtte være mulig å knytte de to miljøene, som hadde abonnert på de to så forskjellige aviser, sammen i et nytt tiltak. I løpet av høsten klarte han så å samle nok økonomisk interesse til at det i januar 1984 kom en ny avis med navnet Norway Times/Nordisk Tidende og med undertittelen Norwegian News, Norske nyheter.

Det skulle få en mer vellykket historie enn det vi hadde klart med Norway Today. Engelsk var hovedspråket, men de tre siste sidene var på norsk. Dermed klarte avisen også å beholde mange av sine gamle tilhengere, samtidig som de tok over det markedet som vi hadde fått tak i det norsk-amerikanske næringsmiljøet, og som den nye redaktøren var blitt kjent med i samarbeidet med oss.

Norway House

Slik kunne de fortsette i mange år, helt frem til 2008. Da tok noe som kalte seg Norwegian American Weekly over avisen og drev den frem til 2016. Da ble denne avisen, av nok noen nye eiere, slått sammen med gamle Western Viking som var i ferd med å gi seg, og nettavisen The Norwegian American, kom ut. Avisen kommer fortsatt ut med en utgave hver måned. Og de nye eierne kaller seg Norway House. Og dermed er vi tilbake i Midtvesten igjen.

I 2004 var det en gruppe som kaller seg «prominent Norwegian Americans» i The Twin Cities, altså Minneapolis og St Paul, og som hadde drømt om å gjenopplive den sterke norske kulturen i regionen. De har i løpet av årene, bygget opp et nytt, stort senter i Minneapolis, og ikke tilfeldig, vil jeg tro, ligger det rett ved siden av Mindekirken, den siste av de mange hundre norske kirkene, og som fortsatt holder gudstjenester på norsk.

Kongelig beskytter

Formålet med Norway House er det de kaller å knytte kontakter mellom USA og dagens Norge når det gjelder kunst, kultur og forretnings- og næringsvirksomheter. De holder tett kontakt med ledende personer på begge sider av havet, og arbeidet de gjør blir også verdsatt her i landet. Kong Harald er deres kongelige beskytter og dronning Sonja sto for den offisielle åpningen av deres nye storsenter. Ikke minst gjennom avisen vil de være med på å ta vare på at den norske arven. Ikke bare skal den bli tatt vare på, men også fortsette å engasjere og utvikle samarbeidet. Et samarbeid som avisen på en måte trekker tilbake til 1889 og starten på Nordisk Tidende, og de prøver også å holde vedlike det norske språket i avisen da to til tre sider i hvert nummer er på norsk. For en gammel journalist og en som har satt pris på kontakten med det norske Amerika, gjør det godt at det fremdeles er liv i norsk-amerikansk presse, om enn bare ett organ, og om enn bare på nett. Likevel, jeg vil nok aldri glemme hvordan det var å bla i de gamle papiravisene under mine opphold der borte, og skulle savnet bli for stort, er det fortsatt mulig å ta seg en tur til Decorah, besøke det norske utvandrermuseet Vesterheim Norwegian-American Museum og der bla i noen gamle nummer av Decorah Posten.