En artikkel om Johan Falkberget
Av Per Edgar Kokkvoll
Mens praktisk talt alle diktere betrakter journalistikk som en tarvelig geskjeft, uverdig en stolt og opphøyet ånd, elsket Johan Falkberget avisyrket. – Å være pressemann, sa han, er det fineste av alt. – Journalistikken er mitt daglige åndedrett: «Når staden sover, våker avismannen. Han er jernlungen i vårt åndsliv».
Johan Falkberget var et godt menneske. Onde tunger vil kanskje si at han var så godt et menneske, at han til og med elsket pressefolk!
Det begynte med Fjell-Ljom. Med og i Fjell-Ljom. Det var Fjell-Ljom han som gutt leste for sin svaksynte morbror Ole Jonsen Jamt, som var blitt nesten blind i en arbeidsulykke i Muggruven. Det var Fjell-Ljom han hadde som oppgave å bære mellom Falkberget og en nabo lenger nede i dalen, som delte abonnementet med Johans far. Det var i Fjell-Ljom han fikk inn sine første fortellinger. Og det var av Fjell-Ljoms redaktør Olaf O. Berg han fikk sin første attest, hvor det blant annet sto at hans bidrag «etter hva vi fra flere hold har erfart, er mottatt med spenning og interesse av publikum … Det skulle glede meg meget å erfare at herr Falkberget endelig kom på den rette hylle i livet – på det journalistiske og litterære gebet».
Falkberget sa senere at «intet vitnesbyrd har beredt meg så heftig en glede».
På hemmelig avisbesøk
Fjell-Ljom var også det første avishuset Falkberget fysisk stiftet bekjentskap med. Om dette har han selv fortalt i forbindelse med Fjell-Ljoms 50-årsjubileum i 1936. En mai-dag i 1896 hadde han vært opp i solrenninga og gått til Bergstaden for å se hvordan en avis ble til: «Døren til trykkeriet stod oppe. Og forknytt, med luen i neven, gikk jeg inn. Ingen inne. Det var i middagskvilen – Maskinen sto der. Et av verdens syv underverker! Og settekassene! Det grå bly som ble til ord; for en mystikk! Jeg stakk svertelukten inn for fulle lunger; balsam og myhra!
Derfra stjal jeg meg inn på redaksjonskontoret – stod lenge og lyttet til Hyttelva som fosset og sang utfor det oppslåtte vindu. I haspen larmet solvinden. Og uten å vite hva jeg gjorde, satte jeg meg på redaktørkrakken – la hodet i hendene og lovte meg selv at livet ikke skulle være slutt før jeg en gang satt her som Fjell-Ljoms redaktør».
Drømmen gikk i oppfyllelse. Han ble Fjell-Ljoms redaktør, selv om det kanskje først og fremst var i navnet. Da Fjell-Ljom skulle gjenreises etter krigen, stilte Falkberget opp, til tross for at de partipolitiske hindre den gang fortsatt var bortimot uoverstigelige. Falkberget ble sideordnet redaktør, sammen med Olav Kvikne. Senere ble tittelen endret til «redaktør for folkeopplysning».
Både Johan Falkberget selv og flere av hans biografer har skrevet at Falkbergets avisproduksjon langt overgår hans bokproduksjon, til tross for at den siste i seg selv var enorm. Han leverte artikler til langt over hundre aviser og blader. Men redaktør var han bare i tre aviser: i Fjell-Ljom, i Nybrot i Ålesund (1906-1907) og i Fredrikstad-avisa Smaalenenes Social-Demokrat noen måneder i 1908.
En minneverdig søknad
I disse dager sitter det unge mennesker og skriver søknader til skoler, universiteter, organisasjoner og bedrifter. Men det er ikke sikkert at de bør se til den unge Falkberget, som i 1906 søkte redaktørjobber i Ålesund og Fredrikstad. I søknaden til Smaalenenes Social-Demokrat skrev han blant annet: «Jeg maa ærlig bekjende at det ikke er noget anbefalelsesverdig ved mig – slet ikke! Min skoleutdannelse er i høi grad mangelfuld da den kun indskrænker sig til en forsømt landsfolkeskoles». Falkberget forteller videre i søknaden at han som niåring begynte i gruvene, og at han senere har «lest nogle bøker, samt skrevet nogle folkelivsskildringer, avisartikler og dikte, der alle har indskrænket sig ved sin flauhet».
Falkberget fikk ikke redaktørjobben i Fredrikstad, men han fikk den han søkte i Ålesund, i avisa Nybrot. Men et par år senere, da Nybrot var gått inn – det var ikke redaktørens feil – og Falkberget var dratt hjem igjen, fra havet til fjellet, ble han uventet kalt til Fredrikstad, som redaktør nettopp av Smaalenenes Social-Demokrat.
Kanskje hadde avisen fått et nytt bladstyre, uten kjennskap til Falkbergets gamle søknad. Kanskje hadde søknaden likevel gjort inntrykk. Kanskje likte man Falkbergets beskjedenhet. Kanskje satt det folk i bladstyret med utpreget humoristisk sans – smilet i visdommens øye. Eller kanskje hadde de helt enkelt ingen andre å spørre.
Redaktør Falkberget skuffet ikke. Han skrev klare lederartikler, om «denne forbannede fattigdom, som marerider menneskeheden på denne jord», om det røde flagget som «vi proletarer skal plante på socialismens grundvold», etter å ha «stormet det gamle samfunds borge».
– Vi prøvde å gjøre avisen til den rikes ris og den fattiges trøst, som han skrev i en hilsen til avisens 50-årsjubileum.
Stormen ble det heldigvis ingenting av – og Falkberget ville selvfølgelig aldri ha delta i noen storm. Den stille, norske revolusjon, som ikke har kostet et eneste menneskeliv, passet ham mye bedre.
(Artikkelen er opprinnelig skrevet for Fjell-Ljom og sto på trykk der i juni 2019.)