Av Ivar Andenæs
På 1980-tallet arbeidet jeg med pressestøtte i Statens informasjonstjeneste, som var en avdeling i det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet, hvor Astrid Gjertsen var statsråd.
I 1985 foreslo departementet noen endringer i forskriften om produksjonstilskudd til avisene, basert på Trygve Moe-utvalgets utredning. For det første skulle tilskuddet ikke lenger regnes ut på grunnlag av avisenes papirforbruk, men ut fra avisenes opplag og utgivelsehyppighet. For det andre ville aviser som var alene på sine utgiversteder, miste pressestøtten hvis opplaget var høyere enn 7000; til nå hadde de fått støtte for et opplag opp til 10 000. Av denne grunn ville 12-14 aviser forsvinne fra støtteordningen. Utregninger viste at A-pressens aviser samlet sett ville tape 3-4 millioner av en samlet pott på vel 120 millioner, hovedsakelig fordi et høyt sidetall alene ikke lenger ville resultere i høyere tilskudd.
Arbeiderpartiets talsmann i pressestøtte-saker i Stortingets forbruker- og administrasjonskomité, Thor-Eirik Gulbrandsen, mislikte forslaget sterkt, og betegnet det som et korstog mot A-pressen. Gulbrandsen hadde stadig vært i tottene på «pressestøtteminister» Astrid Gjertsen. Noe av agget skyldtes nok politisk uenighet: Gjertsen mente avisene burde gjøre seg mindre avhengige av statens velvilje, mens Gulbrandsen ville øke pressestøtten – og hadde særlig omsorg for A-pressens aviser. Men i tillegg kom at Gulbrandsen hadde det med å bruse med fjærene og bryske seg overfor makten i alminnelighet, og avsluttet for øvrig sin politiske karriere med å bli ekskludert fra Arbeiderpartiet.
En fredag, helgen før komiteen skulle gi innstilling i saken, fikk vi et brev fra komiteen via statsråd Gjertsen, med en lang liste med spørsmål som de ville ha svar på innen mandag. Selv om brevet var undertegnet av komiteens leder, den saktmodige høyrekvinnen Marit Løvvig fra Haugesund, gav språkets bydende form vitnesbyrd om at forfatteren var en annen. Kort sagt: Her luktet det Gulbrandsen lang vei! Blant annet ble departementet bedt om å legge fram oppgaver over årgangsvekt, spredning og dekning for et utvalg norske aviser fra 50-tallet og fram til 1985. Det var ikke gjort i en håndvending. Men vi visste at her stod statsrådens ære på spill. Om oppgavene ikke ble framlagt for komiteen innen fristen, ville hun risikere å pådra seg refs fra Stortingets talerstol for manglende respekt for Stortinget. Ferske tall fantes i de nyeste utgavene av Aviskatalogen, det var grei skuring – verre var det med oppgaver fra 50-årene. Jeg slo på tråden til Tullik Andersen i NAL, og fikk henne i tale rett før hun skulle gå for dagen. Nei, de gamle utgavene av Aviskatalogen hadde hun – med tungt hjerte, forsto jeg – overlatt til John Solheim der ute på Pressemuseet i Bærum. Ny telefon, til Solheim denne gang. Jo, gamle aviskataloger hadde han i rikelig monn; vi kunne bare komme og ta de kopier vi ville ha. Dermed troppet kollega Sølvi Ellingsen og jeg opp hos museumsbestyreren, der han residerte i den ærverdige Helmervillaen på Høvik. Vi fikk tatt våre kopier utover fredagskvelden, det ble til slutt en svært omfangsrik pakke, som ble brakt Stortinget med bud tidlig mandag morgen. Da komitéinnstillingen forelå noen dager senere, kunne vi konstatere at vår møye ikke hadde etterlatt seg noen spor i komiteens merknader. Men statsråden slapp i alle fall refs fra Stortingets talerstol. Det var ikke minst John Solheim å takke.