Et jubileum gir anledning til å dvele ved historien, årene man har lagt bak seg, men også en mulighet til å se framover. Pressemuseet Fjeld-Ljoms venner er 40 år, i og for seg ikke noen høy alder, men samtidig ivaretar vi historien til avisa som kan markere 140 år siden oppstarten. Og vi representerer også de mange andre lokalavisene som har vært drevet fra tilsvarende avishus i så å si hver eneste by over hele landet. Avishus som ikke lenger finnes, fordi avisproduksjonen har gjennomgått radikale endringer de siste tiårene.
Røros markerte seg sterkt i medielandskapet alt på 1800-tallet, med tre ulike avisutgivelser før kalenderen ble vendt til 1900. Og ikke mange årene etter kom Mauren som siden er blitt til Arbeidets Rett.
Kanskje er det ikke tilfeldig at det nettopp på Røros er bevart det som nå er Nordens og kanskje også Europas eneste fullt ut fungerende og komplette førdigitale avishus. Her er kontorer, utstyr og trykkeri bevart i generasjoner, her trykker vi en årlig avis ved hjelp av det gamle utstyret. Her samler vi flere ganger i året aktive ildsjeler og nestorer fra hele landet, til vedlikehold av maskiner og produksjon av avisa. Og ikke nok med det, hit kommer også unge nysgjerrige fra resten av Europa, for å lære å bruke og vedlikeholde nettopp de samme maskinene.
Våre medlemmer besitter brorparten av kompetansen innen fagfeltet i Norge, og de fire operative settemaskinene vi har, utgjør nok mer enn halvparten av slike maskiner i Norge.
Sikring av kompetansen innen bruk og vedlikehold av settemaskiner gjennom rekruttering og opplæring av yngre krefter, er et arbeide som skjer på overtid. De gamle fagfolkene, de som gikk læretida i blybasert typografi for mer enn femti år siden, går ut av tiden.
Vår venneforening har tatt initiativet til et europeisk samarbeid i arbeidet med å sikre denne immaterielle kulturarven. Vi har fått respons fra en rekke land, og har etter hvert et bredt og godt samarbeid med flere museer og bevaringsinteresserte miljøer. Gjennom disse kontaktene har vi også erfart at selv om settemaskinene ikke lenger er i kommersiell bruk, så ser man i flere miljøer, særlig blant grafiske formgivere og kunstnere, et behov og ønske om å benytte maskinene i nye uttrykksformer.
Dessverre opplever vi langt fra den samme entusiasmen hos de etablert institusjonsmuseene i Norge, de som i stor grad finansieres gjennom offentlige midler. Heller ikke vårt eget modermuseum, Museene i Sør-Trøndelag (MiST) med avdelingen ved Rørosmuseet, prioriterer å bruke midler på å bidra til å sikre kunnskap og kompetanse innen bruk og vedlikehold av pressemuseets maskinpark. Enn så lenge må vi finansiere alt gjennom egne midler og prosjektbaserte søknader. Når vi ser framover vil nettopp en mer stabil og pålitelig finansiering av en virksomhet som egentlig også ligger under museets forvaltningsansvar være en prioritert oppgave.
Jan Erik Øvergård