«Det sto ti avisen» – utstilling om nasjonal identitetsbygging og lokal identitet?
Et innspill til diskusjon fra Astrid Gynnild
(Innlegget er opprinnelig publisert som kronikk i Arbeidets Rett 2. mai 2024)
For tre uker siden deltok jeg i et spennende seminar på Røros om Pressehuset Fjeld-Ljoms fremtid. Seminaret var initiert av Jan Erik Øvergård, leder for Pressemuseet Fjeld-Ljoms Venner, og hans nærmeste medarbeider Trond Degnes, som også har lang fartstid fra pressen. Her deltok både stortingspolitikere, lokalavis-redaktører og tidligere sjefredaktør Torry Pedersen i VG, omreisende evangelist i evidensbasert teknologioptimisme. På gjestelista sto også mange fra dugnadsgjengen som jevnlig fyller det gamle avishuset med lukter og lyder av tradisjonsrikt trykkerihåndverk.
Målet med det enestående arbeidet Venneforeningen gjør, er enkelt og tydelig: De ønsker å etablere et nasjonalt pressemuseum på Røros, og å sikre fremtidig drift ved å få dette pressemuseet inn på statsbudsjettet. De siste årene har Jan Erik Øvergård gått i bresjen for å knytte nettverk både innelands og utenlands, og det viser seg at Pressemuseet Fjeld-Ljom er ganske unikt også i internasjonal sammenheng.
I fjor sommer tok jeg kontakt med Rørosmuseet, som eier Fjeld-Ljom-huset, med noen ideer til hvordan Rørosmuseet/Mist kunne engasjere seg i dette viktige arbeidet og integrere Pressemuseet i en enda større, historisk sammenheng. Relasjonen mellom Rørosmuseet og Pressemuseet Fjeld-Ljoms venner var fortsatt spent, og jeg tenkte jeg kunne spille inn et mulighetsrom, i alle fall. Nå laget det seg ikke med videre presentasjon av ideer på det tidspunktet, men mye tyder på at Rørosmuseet nå er i ferd med å åpne seg mot presseverdenen og kan være klare for å ta imot mye av det som lenge har bydd seg frem.
Rørosregionen har et kulturelt og ideologisk utgangspunkt som er helt ideelt for å bygge utstillinger og annen aktivitet rundt lokalaviser og deres betydning for demokratiseringen av Norge: Det multikulturelle Røros-samfunnet har gjennom historien vært preget av skarpe meningsmotsetninger og mye pågangsmot. Begge deler har funnet viktige utløp i lokalavisene, bare de siste 150 åra har over ett dusin aviser blitt stiftet bare på Røros. Noen av dem hadde kort levetid, andre har vokst seg store og sterke, som dagens Fjell-Ljom og som Arbeidets Rett, som så dagens lys etter en voldsom og langvarig arbeiderstreik i 1906.
Røros er et retorisk arnested som kan skryte av arven etter Johan Falkberget – redaktøren og avisskribenten som visstnok skrev over 40 000 innlegg i mer enn 90 aviser gjennom karrieren. Røros er i tillegg et verdensarvsted der tre lokalaviser er lim og lupe i det som skjer i regionen, og snart kommer også NRK. Selve verdensarvmuseet har, etter min vurdering, stort potensiale for utforskende medieopplevelser. Legger vi så til at byen har et ekspansivt pressemuseum med nasjonale og internasjonale ambisjoner, så bør alt kunne skje. I dagens situasjon med nyhetsørkener både i USA og i Europa, fremstår det vi gjør, og har gjort, på avisfronten i Norge viktigere enn noensinne. Hva ville den demokratiske nasjonen Norge ha vært uten sannferdig nyhetsdekning og åpne kanaler for meningsutveksling?
Hvor står vi nå? Trykkingen av papiraviser er for lengst borte fra lokalmiljøet. Nå er også selve papiravisene i Norge i ferd med å forsvinne gjennom «frekvensreduksjon». Dette skjer selv om mange lesere egentlig ikke vil gi slipp på papiret. Det er det konsernene som vil. Samtidig vet vi at nyhetslesingen går ned, og at influensere er i ferd med å bli morgensdagens nyhetsbyråer.
Jeg tror papiravisene har betydd mye mer for folk flest enn spørreundersøkelser greier å fange opp, og det har de gjort til alle tider. I en mediehistorisk fase der barn ikke lenger får oppleve aviser som en fysisk ting, er det derfor tid for Rørosmuseet til å handle. Hva gjør konsern-beslutninger om nedlegging av papirutgaver med kulturlivet, med lokalpolitikken, med felles referanserammer? Hvordan kan lokalavisas betydning i folks liv dokumenteres på nye vis?
Her er store muligheter til nye former for samarbeid mellom de to museene, lokalavisene, skolene og «vanlige folk». Tenk på alt som kan gis ny mening i lokalmiljøene i regionen; spennende utstillinger som binder sammen gammel og ny tid, ikke gjennom bare å «se på», men gjennom aktivering. Her er mange åpninger for nye møteplasser, samtalearenaer – kan bibliotekene trekkes inn? På Os har Kåre Baksogjelten gjort stor suksess med historiske fortellekvelder med lokalavis som kilde. På Tolga møtes folk over kaffe på Gammelskola for å lese innbundne avisårganger og diskutere seg gjennom tiåra som har gått.
Stikkordet er samskaping, både lokalt og ut mot verden. Rørosmuseet har landets mest spesielle ustillingslokaler. Den rike avishistorien gir mulighet for museet til selv å kaste seg ut i den nye verden. Hva med digital utforsking i VR og AR-format? Slik kunne de åpne seg og vise vei ikke bare for resten av Norge, men for resten av Europa. Nå trengs det nye veivisere på flere fronter. Den pressehistoriske kulturarven museene på Røros forvalter, er så mye større enn seg selv; det å bygge et demokratisk sinnelag er ikke noe som utvikles på en dag, det tar år, tiår og århundrer. Det skjer hver eneste dag, i store og små samtaler og møter med andre mennesker i alle formater. Og museene er jo tredimensjonale allerede i utgangspunktet.
Her er mye å ta tak i. Og jeg tror det egentlig er lett å få alle med.