Rørosing og pressemann gjennom et langt yrkesliv, Per Edgar Kokkvold, holdt foredrag for en lydhør forsamling da 130 års avishistorie ble markert i Bergstaden 8. april 2016.
Her er Kokkvolds foredrag:
«Å være pressemann er det fineste av alt». Hvem det var som sa det. Det var en forfatter som sa det. En stor forfatter.
Det kunne ikke ha vært Knut Hamsun, som i romanen ”Redaktør Lynge” kaller sin redaktør ”en strandet natur, en åndelig sprade med forkvaklet begavelse, sunket til å være oppvarter for en by, et boulevardpublikum: ”Legg merke til denne mann uten overbevisning, uten verderheftighet satt til doms over mannesker og ting bare i kraft av sin evne til å lytte seg til byens offentlige mening”.
Det kunne ikke ha vært Helge Krog, som i ”Det store Vi” sier om journalisten at ”han består av sandkorn, aandelige sandkorn. Han legger det ene til det annet, og det blir aldri nogen haug. Han samler brokker og stumper og levninger allevegnefra, en opplysning her, et indtrykk der, en mening hist – og blir aldri noe menneske.
Det kunne ikke ha vært Gunnar Heiberg, som lar sin redaktør – redaktør Ildberg – tiltre med en erklæring om at han vil skape noe nytt, noe rent og stort, noe som skal lyse over landene; en avis som ikke kan lyve! – Abonnentene får rette seg etter avisen, ikke avisen etter abonnentene, sier han. Men så kommer oppsigelsene, forretningsstanden avbestiller sine helsideannonser, og da sier Ildberg: – En avis er en sannhet med modifikasjon. En avis får til en viss grad rette seg etter sine lesere. Det er et faktum. Ellers går en avis på grunn.
Det kunne ikke ha vært Bjørnstjerne Bjørnson, som i sitt stykke ”Redaktøren” lar sin bladmann gå til grunne under tyngden av sin egen ondskap og med en endelig selverkjennelse: ”Jeg er bare skapt til ulykke”.
Da det for øvrig skulle holdes festmiddag under det første nordiske pressemøtet i Kristiania i 1899, ble Bjørnson invitert. Fra Aulestad innløp følgende svar: ”Til Styret for Det første nordiske Pressemøde. De herrer har sendt mig en indbydelse til middag den 19de juni kl. 7. Det ligger ikke innenfor mine livsvaner å reise 200 kilometer for å spise middag – allerminst sammen med mæn, som efter ævne mishandler mit navn året rundt”.
Og det kunne i hvert fall ikke vært Aasmund Olavsson Vinje kalte, som alt i 1851 kalte journalisten «en skråler, en sjofelist, en bitte liten ærgjerrighet der som en smigerens snylteplante vil ranke seg opp omkring maktens humlestang, en forloren person der ikke duger til annet, en hjerteløs der slynger sorg og bitterhet inn i de private forhold og drar en inderlig god og uskyldig embetsmann efter håret, han er et ulykkelig menneske, der efter et urolig liv har en mørk alderdom i vente» (Jeg ser ikke bort fra at ordfører og rådmann på Røros har tenkt i samme baner etter å ha lest av noen av Fjell-Ljoms nyere lederkommentarer).
Pressens lave anseelse blant litteratene er ikke bare et norsk fenomen. «Jeg har aldri likt journalister», sa Agatha Christie: «Og jeg har latt dem lide en grusom død i alle bøkene mine».
I Sverige avskydde forfatterne og journalistene Birger Sjöberg og Gustav Fröding avisyrket av hele sitt hjerte. Sjöbergs lette, grasiøse og humoristiske stil passet ikke i begravelsesreferatene i Helsingborg-Posten. Han foraktet et yrke – det eneste mulige for en mislykket akademiker – som tvang ham til å interessere seg for jubilerende postmestre og sviktende potetavlinger. «Aldri får jeg samlet meg om noe», skrev han, «telefonene er dødsklokkene for min eventuelle skjønnlitterære stil».
Også Gustav Fröding i Karlstad-Tidningen vansmektet som journalist, og betraktet avisarbeidet som et travelig håndverk, et klovneyrke, uverdig en stolt og opphøyet ånd.
Kontrasten fra disse til Johan Falkberget var enorm, for det var selvfølgelig Falkberget som sa ”at å være pressemann er det fineste av alt”.
– Journalistikken er mitt daglige åndedrett, pleide han å si.
– Når staden sover, våker avismannen. Han er jernlungen i vårt åndsliv, skriver han i en artikkel etter krigen.
– Avisartikkelen er for meg nuets pulsslag.
Falkberget skrev mellom fem og ti tusen avisartikler i løpet av livet. Likevel, skriver han i en artikkel i Morgenposten i 1954: «Vel vitende om at mine avisartikler er glemselens sikre rov, kan jeg (likevel) ikke innse at noen skade er skjedd ved at de har begrenset mine bøkers antall. Jeg måtte ha dagen i tale!”
Det begynte hos dagens 130-årsjubilant, i Fjell-Ljom.
Fjell-Ljom var det første blad Falkberget leste, og det var der han fikk inn sine første fortellinger, de fortellinger som ga ham tilnavnet ”Diktaren” blant arbeidskameratene ved Sextus, og som resulterte i det som i dag kalles mobbing på arbeidsplassen: ”Dem bli vil snart berre taljgrisan, n’ Bjørnson og ’n Ibsen, no når ’n Johan vår ha bynt å dikte”.
Falkberget skrev heller i lokalpressen, gratis, enn i de store og rike, borgerlige avisene. Han ville aldri kunne svikte lokalavisene fordi de feiteste beitemarker sto til hans disposisjon. Han skrev herredsstyrereferater for Fjell-Ljom lenge etter at han var blitt en berømt forfatter. I veldig unge år fikk jeg låne en stor bunke originalmanuskrifter til Falkbergets avisartikler i Arbeidets Rett av redaktør Aksel Meland. I Retten, i femti- og langt inn i sekstiårene, deltar han i debatten om gatelamper, intervjuer en ny distriktslege, raser mot dem som har gjort hærverk på Kongens. Han utelukker selvfølgelig at det er gjort av ungdom fra distriktet: ”…den slags gemene forbrytelser bør den ikke engang mistenkes for”.
Dekket bak underskriften ”Flere innvånere” er han opptatt av den raskt økende trafikken og vil ha trafikkonstabler i Bergstadens gater, konstabler som strengt skal håndheve lovens bestemmelser: ”Overbærenhet vil ikke hjelpe det minste. Her gjelder det intet mindre enn menneskeliv”. Gjemt bak signaturen ”Flere engstlige foreldre” skriver han ”Verg barna mot den farlige haustisen”. Og det kan også nevnes at i hvert fall to av de intervjuene Arbeidets Rett brakte med Falkberget i disse årene, var skrevet av Falkberget selv: «Sier Johan Falkberget nokså arrogant til slutt», kunne det stå!
Da Fjell-Ljom skulle gjenreises etter krigen, var det selvfølgelig for Falkberget å stille opp, gratis og til tross for de partipolitiske forskjeller mellom ham og avisa. I dag vandrer pressefolk fra venstre til høyre og fra høyre til venstre – i den grad det fortsatt er noe som kan kalles høyre og venstre i mediene, og hvor Venstre – med stor V – fortsatt kaller seg Venstre, selv om det i mange saker befinner seg til høyre for Høyre med stor H.
Men den gang, rett etter krigen, var de politiske hindre ennå nesten uoverstigelige. Men likevel gikk arbeiderpartimannen Falkberget inn, som sideordnet redaktør i Fjell-Ljom, sammen med Olav Kvigne. Senere ble Falkbergets tittel endret til ”redaktør for folkeopplysning”.
Hans bidrag var mange i denne tiden. Han skrev om alt, og han skrev pent om det meste. Han er ofte høystemt, han bruker store ord, men han skriver opp til sine lesere, han tar dem på alvor. I sine bokanmeldelser hyllet han de fleste, og skrev ikke vondt om noen. – Skjønnere og varmere kan ingen skrive, het det ofte i Falkbergets anmeldelser. Eller: – Det bør ikke finnes en bokhylle i Norges land der denne boken saknes. Falkbergets terninger besto bare av seksere.
Ingen kunne regne med vakrere attester enn dem Falkberget skrev i forbindelse med åremålsdager, eller finere minneord enn dem han formulerte i sine nekrologer. De mennesker han likte aller best, ble utropt til bergmenn og æresbergmenn: ”Henrik Grønn er berggesell i ordets dypeste betydning”, skrev han: ”Om han har tatt i en feisel og minebor tør bare være gjenstand for gjetninger. Men han bærer det gamle kåppårverkets emblem og felttegn i hjertet”. Eller: ”Vi – i malmens land – hilser opplysningsvennen og folketaleren Asbjørn Øverås! Han er bergmann av stor distinksjon og grad”. Og, om Fredrik Paasche: ”En større bergmann vet vi ikke om – den fakkel han bar i hånden, vil aldri slukne”.
Johan Falkberget hadde i sannhet ”en stjerne i hjertet”. – Slik tenkte jeg meg Gud en gang, skrev Johan Borgen: sitte å øse ut visdom og tikronesedler av en svær sky uten låkk på, samtidig som det rant ut av bånn på skyen, uten at Gud visste det. Han minnet i grunnen atskillig om Falkberget”.
Alle – i hvert fall alle rørosinger – har et forhold til Johan Falkberget. En som i hvert fall jeg har et forhold til, er Rasmus Steinsvik, som en kort tid i begynnelsen av 1890-årene var redaktør i Fjell-Ljom.
Rasmus Steinsvik er min første kones farfar og oldefar til mine barn. Han hadde nok ingen stjerne i hjertet, men han hadde en gullpenn i hånden. Arne Garborg kalte Steinsvik «den skarpaste penna i norsk presse … med makelause gåvar, med den høgste stilkunst … og med eit tolmod som var seigare enn ålskinn og dævenskap og det vonde sjølv».
Bjørn Tore Hindkleiv presenterte Rasmus Steinsviks avisfilosofi i en artikkel i Fjell-Ljom i januar, en filosofi som står seg like godt i dag som den gjorde for 125 år siden, og som kanskje er det mest presise som er skrevet om lokalavisens rolle. Steinsvik formulerte seg slik: – Et lokalblad skal være som et sanseredskap. Det bør være som en nerve som bringer til den ene hva som rører seg hos den andre. Eller som en hjerne. En bygdehjerne, et knutepunkt hvor meningene møtes og de bygdelige interessene diskuteres. Det bør bringe utenforstående et inntrykk av bygdenes vesen og vilje. Det bør bringe sine lesere det fyldigst mulige inntrykk av det som foregår ute i verden.
Fjell-Ljoms utgiver var på den tiden gått lei av å lefle med samfunnsstøtter, og ville skape en radikal avis, i hvert fall en «litt» radikal avis. Steinsvik la ikke skjul på at han var anarkist: – Men, skrev han til sine lesere, disse mine ideer skal ikke med min fot tre inn i Fjell-Ljoms spalter. Et lokalblad bør etter min mening ikke være noe agitasjonsblad. Og minst av alt for et agitasjonsblad for så fremskutte ideer.
Men Steinsvik glemte sine løfter og raskt til orde for republikk og væpnet revolusjon, med det resultat at det kom som måtte komme: En melding i Fjell-Ljom i april 1892 om at Rasmus Steinsvik, etter et kvartal i redaktørstolen, var avsatt. Som det sto: «Her nærmere at begrunde hvorfor, kan ikke være nødvendig».
I dag er det mange som spår avisens – også lokalavisenes – snarlige død. Og det er ikke bare pressekritikere som gjør det. På Norsk Redaktørforenings 50-årsmarkering i år 2000 var det debatt om papiravisenes framtid. Redaktørene i panelet ble spurt om det om ti år, altså i 2010, ville finnes papiraviser i Norge. Ingen av dem våget å svare et klart ja.
I år 2000 var det 219 papiraviser i Norge. I dag – 16 år senere – kommer det ut 225 norske aviser på 185 ulike utgiversteder, mer enn sytti av dem er dagsaviser (4 eller flere utgivelser i uken). Lokal- eller næravisene hadde i virkeligheten – med et par års unntak – opplagsøkning snart tjue år på rad, fram til 2010.
Nå går det riktignok nedover, men for lokalavisens vedkommende går det langt bedre enn for riks- og regionavisene. LLA, Landslaget for lokalaviser, presenterte nylig opplagstallene for 2015. De 100 lokalavisenes opplag går samlet ned med 2,5 prosent. Men nesten en fjerdedel av dem øker opplaget.
Det er krevende tider også i lokalavisene, men de vil klare seg bedre enn praktisk talt hele resten av pressen fordi de representerer et lokalt fellesskap i et storsamfunn hvor fellesskap sakte – ja, ikke engang sakte, men sikkert går i oppløsning.
Vi er fortsatt et par millioner nordmenn som foretrekker aviser på papir, selv om vi kanskje bruker like mye eller mer tid på nett enn på papir. Fortsatt er det papiret mediene tjener pengene sin på, selv om det ikke alltid virker slik på redaktørene, eller i hvert fall noen av dem, som har bidratt sterkt til å snakke papiret ned. Og i hvert fall inntil videre er papiret et langt bedre redskap for lokalsamfunnene rundt om i landet enn hva nettet er.
Prinsipielt betyr det ikke all verden hvilken plattform et journalistisk medium kommer ut på, men i praksis betyr det en hel del: Ingen skal fortelle meg at den offentlige samtale ikke vil svekkes dersom de lokale papiravisene noen gang skulle bli borte – og svekkes dramatisk dersom den offentlige samtale primært skal foregå på en mobiltelefon.
”Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke”, er ordene Vær Varsom-plakaten avsluttes med. Mange mennesker opplever at pressen ikke forstår og ikke tar inn over seg den opplevelse man har av plutselig å havne i medienes søkelys. Som journalist er det lettere å gjøre urett mot mennesker man aldri har møtt enn mot dem man har møtt. Som Gustav Fröding formulerte det etter å ha jobbet som journalist i Karlstad-Tidningen: ”De män som han förr velet kalla blott djävlar och vilddjur och troll de blevo förvanlade alla til mänskor på närmare håll”.
Men lokalavisenes nærhet til menneskene er naturligvis ikke bare en styrke. Det er ikke bare kjærlighet som gjør blind. Også nærhet kan gjøre det. For en lokalavis skal ikke bare være talerør for sitt distrikt, ikke bare speile det blanke, men også granske det mørke, sette kritiske søkelys inn i rom der makt utøves og tidvis misbrukes.
Landslaget for lokalaviser er et av Presseforbundets aller minste medlemsorganisasjoner, men på ett vis er det kanskje det viktigste. Fordi lokalavisene er en viktig del av vår nasjonale identitet.
De speiler det landet vi bor i: Dølen og Driva, Fjuken, Fosna-Folket, Fjell-Ljom og Fjordingen. Grannar og Grenda. Inderøyningen. Kanalen og Kvinnheringen. Strilen, Snåsningen, Selbyggen og Sydvesten. Varingen og Vestavind. Østerdølen, Østhavet og Øy-Blikk.
Det er så en hører Rolf Jacobsens dikt i bakgrunnen: ”Det er langt dette landet. Nordover, nordover uten ende. Øygarden blåner seg endeløst ut i havet. Vi stuer oss sammen der det finnes jord og utkomme, tettbygd i smale daler … Nå plukker vi gullpenger opp fra havbunnen og hjemmet vårt går oss langsomt av minne… Men det ligger der enda, Digernorge, sjøvasket og tungt, med travelhet, regntåker og tinder… Vi er en del av verden. Men fra et annerledes land som ingen herremann riktig har fått has på. Så bukker vi ikke så dypt som hos naboene, det er for bratt her.”
Medienorge er i endring, og lokalavisene vil også bli rammet av disse endringene. Papiravisene kommer ikke til å beholde sine markedsandeler. Den digitale transformasjonen vil øke i styrke og tempo. Men nærpressen er bedre stilt enn andre. Mens mange storsamfunn går i oppløsning, stykket opp i lønnsomme småbiter uten innbyrdes sammenheng – med en arrogant, selvgod overklasse på toppen, en utfaset, innvandret tjenerklasse på bunnen, og et giddesløst og uinteressert kommersielt flatland på toppen, mennesker som klarer seg uten avisa som møteplass, det være seg papir eller nett, representerer nærpressen ennå ekte mennesker og levende samfunn.
Lokalavisene vil leve lenge i landet dersom de tar vare på lokalavisenes styrke: nærheten til menneskene, respekt for ærlig arbeid, samhørighet med det folk også vi i mediene er en del av og hevder å representere, visshet om at verden ofte er dunkel for de store, men klar og enkel for de små, skepsis til de som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe, mistro til de nye eliter, i alle partifarger, folk som alltid er i transitt, på vei til noe ”stort”, et annet sted, med et verdensbilde som i virkeligheten er turistens.
Til lokalavisene vil jeg si: Bli aldri en del av de globale elitenes runddans. Bidra i stedet til at folkestyrets første århundre ikke blir dets siste – overtatt av byråkrater, diplomater, økonomer og politikere som mangler tillit til de folkene som har valgt dem.