Spanskesyken slik
vi finner den i lokalavisene
AV RAGNAR KOKKVOLL
Jeg skal finne stoff om spanskesykens herjinger i rørosregionen i årene 1918 og 1919. Det bringer meg til Fjell-Ljoms avishus ved Hyttelva i sentrum av det gamle Røros. Det var i bruk fra 1891 til slutten på 1970-tallet og er nå en del av Rørosmuseet. Her er det godt håp om å finne noe av det jeg søker.
I første etasje ligger setteriet og trykkeriet. Ei trang trapp fører opp til ekspedisjon og redaksjon. Ekspedisjonen er liten, men velordnet, med en skranke, en pult og et par stoler, i tillegg til hyller og skap og en safe.
I et rom innenfor ligger avisens nervesenter, redaksjonen. Dette var Det frie ords utpost i fjellheimen, dette var redaktørers og journalisters domene. Herfra, på ark og lapper, hånd- eller maskinskrevet, ble kilometervis eller kanskje milevis av ord sendt ned trappa og inn på trykkeriet.
Olaf O. Berg
Mannen bak Fjeld-Ljom var Olaf O. Berg. Han var en mann med visjoner og ambisjoner, og han lyktes. Uten en «Vær varsom- plakat» og uten nevneverdig ærbødighet for øvrighet og myndighet, slynget han, ofte med velformulert presisjon og velberegnet uvørenhet, meninger og synspunkter ut i det offentlige rom. Kampen for allmenn stemmerett og løsrivelse fra unionen med Sverige var viktige nasjonale saker, men særlig la han sin elsk på kommunal udugelighet og kobberverkets slette håndtering av arbeidsfolket. Han var den lille manns og kvinnes forsvarer, og avisa ble populær.
Et rom fylt av historie
Jeg setter meg i det som en gang var redaktørstolen, en behagelig og pent brukt kontorstol, antakelig fra femtitallet. Foran meg har jeg et rommelig skrivebord. Sola flommer for anledningen inn gjennom et vestvendt vindu, det er godt og varmt i rommet, og utenfor bruser Hyttelva friskt. Det er tidlig vår.
Langs veggene står hyllemetere med avisårganger, de er solid innbundet og meget godt bevarte. Ikke bare en komplett samling av Fjell-Ljom fra første utgivelsesår i 1886 fram til langt utpå 1900 – tallet, men også Arbeidets Rett, Dovre og andre aviser står og venter på den som vil lese. Et galleri av eldre tiders nasjonale kulturpersonligheter som Arne Garborg, Aasmund Olavsson Vinje, Ivar Aasen og Jens Tvedt pryder veggene sammen med vår egen Johan Falkberget. Johan var en ivrig bidragsyter i alle år. Her finner jeg også min gode venn Einar Galaaen fra den tid han var journalist og redaktør av avisa på 70-tallet.
Hva avisene kan fortelle
Men så var det spanskesyken. Årgangene for 1918 og1919 er enkle å finne. Med medbrakte engangshansker åpner jeg den første årgangen. Jeg skal bla meg gjennom alle sidene, lete spalte opp og spalte ned for å finne det jeg er ute etter: Nyheter og notiser, intervjuer og ikke minst dødsannonser. De som ble syke, de som døde, navn på ofre og etterkommere, fortellinger om pestens utbredelse. Hendelser som for det meste er glemt i dag, men som den gang berørte alle. Jeg begynner å bla.
Det er forunderlig med slike gamle aviser, kanskje har de mer å fortelle nå enn den gangen de ble gitt ut. Eller i alle fall også noe annet, med vårt nåtidige blikk. Artikler og annonser, store og små, vekker nysgjerrigheten og gjerne også et smil. Småannonsene forteller om en nærhet vi sjelden ser i dagens aviser.
Spanskesyken kommer
Det var i juli 1918 at det begynte for rørosingene, det som skulle bli et år med terror, sykdom og død. Ikke skapt av mennesker denne gangen, men av ukjente, livsfarlige stoffer og ‘dunster’ som noen trodde kom drivende med vinden. Den middelalderske miasme-teorien hevdet at den slags sykdommer oppsto i sumper og vulkaner, i storbyenes slum eller på verdenskrigens slagmarker. Virus var ukjent.
Den første meldinga som rørosingene kunne lese i lokalpressen, var i Fjell-Ljom den 5. juli. Her fortelles det at den spanske syke er kommet til Kristiania, Bergen og Trondhjem, og at den «visstnok er temmelig ufarlig».
Noe lignende kan vi lese i Dovre den 9.juli:
«En avbleket influensa»
I et intervju med distriktslege Ridderseth blir det fortalt om den spanske syke som nå hadde begynt å bre seg utover landet, og som snart ville finnes i hver avkrok. På spørsmål om det var mange tilfeller her oppe, svarte legen at bare noen få tilfeller hadde forekommet. Det var snakk om «en meget avbleket influensa», og han mente at sykdommen ikke ville få noen makt her oppe.
– Det er altsaa ikke nogen farlig sykdom?
– Nei, aldeles ikke.
Snart fulgte flere oppslag, og fortsatt var sykdommen ufarlig. Kanskje var den mest til bry. Den 17. juli skrev Arbeidets Rett at den «spanske» syke var omfattende i Trondhjem, og at mange var sykemeldte. Tilfellene var imidlertid stort sett milde. Det ble skrevet at situasjonen kunne bli kritisk for postombæring og togtrafikk, og at jernbanestasjonene på Singsås og Kotsøy var helt nedstengt.
Det blir alvorlig – de første dødsfallene
Det tok ikke lang tid før nyhetsbildet endret seg, og alvoret gikk opp for både media og for folk flest. En uke senere skrev Arbeidets Rett at «den spanske» grasserer i Kristiania med 6 000 nye syke. Mange med dødelig utfall.
Sykdommen kom stadig nærmere, og snart kom meldingene om de første dødsfallene i distriktet. Den aller første rørosingen som døde av spanskesyken, kan ha vært Simen Kommandantvoll. Han døde 30. august etter et kort sykeleie i Hommelvika, 24 år gammel.
Stadig dystrere
Avisene tar meg med inn i en verden som utover høsten og vinteren ble stadig dystrere. Gleden over at fire års verdenskrig ble avsluttet den 11. november drukner i en flodbølge av sykdom og død. Jeg finner hjerteskjærende fortellinger om unge menn og kvinner, ofte flere i samme familie, som plutselig blir syke og dør. Gruvearbeidere som kommer seg hjem fra Storwartz og Kongens for så å dø noen dager senere. Fortvilte enker som blir etterlatt med mange barn og uten inntekter. Avisene fylles av dødsannonser. Den 4. november bruker Fjeld-Ljom framsida for å få plass til alle.
Den vanligste dødsårsaken var lungebetennelse, en livsfarlig sykdom den gangen, uten antibiotika.
Det varte fram til sommeren 1919.
Kirkeklokkene fortsatte å ringe utover vinteren, men gradvis slapp epidemien taket, og da sommeren kom, var det meste over. Da hadde et sted mellom førti og femti mennesker i distriktet mistet livet, og etterlatt et ukjent antall mennesker med ettersykdommer. For ikke å snakke om alle familiene som var blitt berørt.
Ettertanke
Utenfor vinduet bruser Hyttelva like frisk og yr. Sola er gått ned, og vårkvelden har senket seg over byen. Jeg legger sammen protokollene mens jeg funderer over beskrivelsene jeg har hatt anledning til å lese. Sterkest inntrykk gir kanskje opplevelsen av menneskenes hjelpeløshet, med manglende kunnskap, manglende eller tilfeldig beskyttelse, ingen vaksine og ingen antibiotika.
Siden da har verden opplevd en ny pandemi. Opplysning, strenge beskyttelsestiltak og først og fremst omfattende vaksinasjon førte til at en lignende katastrofe ble unngått.
Hundre år er ikke lang tid, men kan på mange vis føles som en evighet.
Faktaboks:
På verdensbasis døde mellom 50 og 100 millioner mennesker under spanskesyken.
13 000 – 15 000 nordmenn mistet livet, de fleste av lungebetennelse eller av lungekomplikasjoner.
Det er anslått at noe færre enn halvparten (45 %) av Norges befolkning ble angrepet av spanskesyken. Røft regnet kan en anta at 2 000 til 3 000 rørosinger og ålbygger var angrepet mens mellom 40 og 50 døde.
Kilder: Svenn Erik Mamelund: Spanskesyken i Norge 1918-1920 Diffusjon og demografiske konsekvenser. UiO høsten 1998
Tidsskrift for Den norske legeforening 2001/12
SSB: Sundhetstilstanden og medisinalforholdene 1918