Av Ragnar Kokkvoll
For tre år siden ga jeg ut boka På flukt. Starten på det hele var at jeg fant en notis i Fjeld-Ljom som sto på trykk den 20. november 1895. Her leste jeg om ei kvinne som kom til fots landeveien fra Hommelvika, og som under dramatiske omstendigheter fødte ei jente i et sommerfjøs på Nesvollen. Notisen reiste mange spørsmål som jeg gjerne skulle ha svar på: Hvem jenta var, hvordan det gikk med henne og barnet, og ikke minst hvorfor hun hadde lagt ut på slik ei livsfarlig vandring. Det tok litt tid før jeg fant alle svarene. Kvinna het Sina Dale, og kom opprinnelig fra Romsdalen. Jenta fikk det klingende navnet Betsy Ovedie.
For å finne ut av dette, måtte jeg blant annet dykke ned i norsk kvinnehistorie. Det jeg fant var ikke lystelig. Jeg fant at tusenvis av kvinner, og noen menn, i løpet av noen tiår, var blitt kastet i fengsel på grunn av den såkalte leiermålsparagrafen som gjorde det kriminelt å sette tre barn til verden uten å være gift.
Det var dette Sina flyktet fra.
Historia om Sina tok en lykkelig vending, idet de fordomsfrie ålbyggene trosset skam og skjensel, og tok Sina og jenta til seg. De ble boende i bygda. Etter ei tid giftet Sina seg med Ole Trøhaug. Han var småbruker og gruvearbeider. Det var vanskelige tider i Ålen, og etter en periode i Sulitjelma, emigrerte de til Amerika. Den første boka slutter idet Sina og dattera går i land i New York i 1911.
Bok nummer to heter Et liv på prærien, og kom nå i vinter. Den forteller om den lille familien og deres jakt på jord i USA og Canada. De havner til slutt i en norsk koloni ute på prærien i Saskatchewan. Vi følger de tre gjennom hele livet, gjennom gleder og sorger.
Jeg har forsøkt å skrive ei fortelling fra nybyggerlivet, slik det var for ett hundre år siden. Dette var under den store kanadiske landnåmstida, da nybyggere fra USA, Skandinavia, Vest- og Øst- Europa i hundretusentall strømmet inn over de tre prærieprovinsene Manitoba, Saskatchewan og Alberta.
Boka beskriver slitet og strevet, og de ofte ublide naturkreftene med langvarig tørke over store deler av prærien. Trettiåra var harde, der som her. Men boka forteller også om optimismen, om solidariteten og samholdet blant alle disse nordmennene som så absolutt ville fortsette å være bønder, men i en annen verden, på et annet kontinent, og med en større frihet.
Jeg reiste til Canada tre ganger for å finne ut mest mulig. Jeg ble over alt møtt med hjelpsomhet og vennlighet. Kanskje aller best husker jeg kvinnene på prærien. De har alle norske aner, og ofte også norske navn: Marit Danielsen, Gladys Numedahl, Annabell og Howard Kristiansen. Og også den uforlignelige Viola Miller, født Bø; en vidunderlig, 97 år gammel kvinne, som rakk å fortelle meg mye om Sina og Ole før hun døde bare fem uker etter at jeg var blitt kjent med henne. Jeg fant også etterkommerne etter Sina og Betsy: Beverley, John og Betzy. De har alle bidratt til at jeg til slutt kunne skrive denne historia.
Hvordan gikk det så med Sina, Ole og Betsy Ovedie? Svaret er å finne i boka. Om de fant den amerikanske – eller kanadiske – drømmen, er vanskelig å si. Men sikkert er at Sina og Ole fant et trygt liv der borte, det ble kanskje bedre enn det livet de forlot.
Fortellingen om Sina og Betsy Ovedie ble til to bøker. Og alt skyldtes en våken korrespondent borte på Rugldalen, som skrev ned og sendte en liten notis til redaktør Olaf Berg i Fjeld- Ljom, den gangen for 125 år siden.