Av Arnulf Grut
Denne artikkelen er tidligere trykket i serien «Presseminner» i Pressehistoriske skrifter nr. 6, 2006
Jeg er født i Orkdal i 1931, oppvokst i Meldal, bodde i Orkdal 1947/50 (gymnaset), i Trondheim siden 1962 (NRK), samt et drøyt år i 1956/57 (Nidaros), tilsammen i tre opphold på ca. sju år i Oslo (Mannskapsavisa, lærerskole, Ass. Press, NTB, Venstres Pressekontor), og ett år på Røros (Fjell-Ljom). Min familiebakgrunn er sørtrøndersk bondeslekt på alle kanter så langt en kan skimte bakover, og sikkert enda mye lenger. Min far var lensmann i heimbygda Meldal. En farbror syslet i sin ungdom med journalistikken, men ble senere lensmann i Orkdal.
En viss tilknytning til journalistikken kan familien forsåvidt sies å ha hatt, i det minste som inspirasjonskilde, ettersom det var min oldemor som serverte Grauten på Grut. Forfatteren av dette skriftstykke, Aasmund Olavson Vinje, går jo for å være vår første moderne journalist, og vel også en av de største til nå.
Allerede mens jeg gikk på Orkdal off. landsgymnas, sto det klart for meg at jeg ville bli enten pedagog eller journalist – helst det siste, men det kunne fortone seg som en fjern drøm. Journalister var ennå en fåtallig yrkesgruppe, som i mange andres øyne hadde en slags halvkunstnerisk, lett forsoffen bohem-aura rundt seg. Ett eller annet sted har jeg sett sitatet Jeg arbeider som journalist, men til mamma sier jeg at jeg spiller piano i et bordell. For ikke å snakke om Fader Holbergs uttalelse om at det var håp for en datter som ble prostituert, men ikke for en sønn som ble journalist. At en datter kunne synke så dypt som til å bli journalist, lå tydeligvis utenfor gigantens forestillingsevne.
For min del ble Drømmen til virkelighet, tidvis nesten i overkant.
Per Hansson
Et altfor tungt løft som musikkansvarlig for russerevyen 1950 kostet meg de nødvendige poeng for å kunne komme direkte inn på lærerskolen. Men aldri så galt… tilfellet ville at jeg utpå høsten fikk jobb som journalistlærling i bladet Sør-Trøndelag på Orkanger, der Per Hansson var redaktør. Han ble senere landskjent for sine bøker om mennesker og hendinger under krigen. Hos Per Hansson var det mye å lære. Hans drøm var å bli journalist i Dagbladet, dit han kom noen år senere via Akershus Folkeblad på Lillestrøm.
Per Hansson må ha hatt en egen teft for talent: På denne tiden gikk det på Follo (Orkdal off. landsgymnas) en uvanlig fremmelig elev ved navn Arve Solstad. – Den gutten blir sjefen min en dag, sa Per. Og det stemte jo. En annen gang sa han om en student han kjente: – Merk deg navnet Kjell Holler. Det får du høre igjen. Det stemte også. Hansson hadde også god tro på en sterkt sosialdemokratisk realskoleelev på Orkanger, Kurt Mosbakk. Gutten ble statsråd.
Et typisk trekk ved Per Hansson var at han ikke ga seg før han fikk ordnet med løssalg av Dagbladet på Orkanger. Det dreide seg om gårdagens avis – distribusjonsmulighetene var annerledes enn nå. Per Hansson var en ildsjel, og langt fra hva vi vil kalle en tøffing. Jeg vet at både i spalter og på boksider tok han tak som kostet.
Det var på Per Hanssons kontor jeg først ante sammenhengen mellom et kaotisk skrivebord og kreative evner. I bransjen har jeg opp gjennom årene observert en rekke tilsvarende, tildels groteske, eksempler, og kan således bare gremmes over at for meg stopper det opp så snart det ligger flere enn tre a4-ark på pulten.
To i redaksjonen
Bladet Sør-Trøndelag utkom den gang med fire sider tre ganger for uken. Det var bare redaktøren og jeg i redaksjonen. Noe av det jeg husker best, innimellom den evinnelige jakten på notisstoff, ulykker, solskinnshistorier og kommunenytt, strevet med å klekke ut kreative assosiasjoner fra den store verden og andre steder som kunne fylle spaltene med lokalstoff, samt korrekturlesning, var da jeg ble satt til å omtale en bok i den da nye billigbokserien Alle tiders forfattere. Forfatteren var en av de store russerne, jeg tror det må ha vært Pusjkin. Nittenåringen med en middels artium lurte seg i land ved å skrive noe slikt som at den ga interessante skildringer fra det gamle Russland. Flatere kan ikke engang en vaskeseddel bli. Det var vel allerede på dette stadium jeg oppdaget at all round-journalisten som arbeider under kontinuerlig produksjonspress, i visse situasjoner kan ha nytte av en stripe av sjarlatanen i seg for å overleve og eventuelt lykkes. Med lettelse har jeg senere kunnet konstatere at dette gjelder en flerhet av profesjoner.
Redaksjonen disponerte selvsagt ikke bil – det opplevde jeg først etter en del år ved NRK Trøndelag, der jeg begynte i 1962. Det var å farte rundt i distriktet med buss, tog, (Thamshavnbanen) – eller på sykkel. Oftest ble det å ty til telefonen. Det var et slit, fordi vi måtte sveive oss fram fra sentral til sentral, og linjene var ofte opptatt. Store deler av dagen kunne gå med til å komme fram i telefonen. Vi møtte alltid opp og laget nitide referater fra kommunestyrene i de nærmeste bygdene. Jeg mener fremdeles det er et tap at referatene i lokalpressen så å si er forsvunnet. Er det ikke lenger fint nok å referere, eller er det for vanskelig?
Mannskapsavisa
Per Hansson braste inn i det militære byråkratiet og utvirket at jeg fikk gjøre tjeneste som såkalt rekruttjournalist i Mannskapsavisa, selv om jeg tilhørte Sambandskompaniet i Tysklandsbrigade nr. 521. Jeg måtte likevel gå rekruttskolen på Jørstadmoen. Der redigerte jeg høsten 1951 leiravisa Samband sammen med en allerede da meget dynamisk kar fra Tromsø – Thorbjørn Wale. Vi trivdes godt i lag, og det er trist å tenke på hvor lite vi senere så til hverandre, selv mens jeg var i NRK i Trondheim og han i Trønder-Avisa på Steinkjer. Han tok statsvitenskap hovedfag mens han var redaktør. Thorbjørn Wale avsluttet sitt store livsverk ved å bygge opp Institutt for Journalistikk (IJ).
Mannskapsavisa hadde en liten, men ganske fargerik redaksjon, med redaksjonssekretær Rolv Høiland, samt Alfred Zimmer, Tor Skjervagen og Kjell Syversen; sistnevnte senere kjent som Kjendistoppens far. Høiland og Syversen pleide etter hva jeg forsto grundig selskapelig omgang med Kjell Aukrust, som på denne tiden lanserte sine figurer i Mannskapsavisa. For min del hadde jeg ingen kontakt med Aukrust, bortsett fra en gang han kom forbi mens jeg lette etter en blyant som hadde falt ned bak skrivebordet, der det kunne se ut som jeg gjemte meg. – Er´n sjennert? hørte jeg idet han passerte. Redaktøren, Johs. Hedemann, kunne ha en skarp replikk, men lyttet man nøye, lot det seg gjøre å fornemme en viss undertone av lunhet. Noe av det jeg husker best fra hans side, var at han stadig – og utvilsomt med rette – framholdt den omfattende dyktighet hos min rekruttforgjenger i redaksjonen, Fredrik Th. Bolin.
Utdannelse
Vi er nå kommet til høsten 1952, og jeg hadde bestemt meg for å ta mer utdannelse. Journalistakademiet, som den gang var ettårig, fristet. Likevel kom jeg til at jeg ville spandere ett år til, og gå engelsklinjen på Oslo off. lærerskole, den eneste som hadde en slik linje. Men nåløyet dit var altfor trangt for min artium. For å spe på med flere poeng, dro jeg til Sula i Fosna og holdt framhaldsskole. Det ble en lærerik opplevelse, i et miljø som på meg virket innadvendt og strengt, med båtanløp to ganger ukentlig og uten elektrisk strøm eller folkebibliotek. Heldigvis fikk jeg skaffet meg en Kurér reiseradio med batteridrift. For å styrke mine muligheter for å komme inn på lærerskolen, tok jeg NKS-kurs i journalistikk og i pedagogisk psykologi mens jeg var på Sula. Her tjente jeg også mine første kroner som frilanser ved å skrive en dagbok med tittelen En måned uten røyk for et tidsskrift som het Verden Idag. Det var visstnok tenkt som en slags norsk motvekt til Det Beste, så man kan tenke seg til hvordan det endte. Honoraret var 50 kroner. Meget anstendig etter den tids måte.
Lange år
De to årene på lærerskolen ble lange. Selv med trivelige klassekamerater følte jeg meg som en fremmed fugl på et sidespor. Den teoretiske pedagogikken virket på meg som tungvint uttrykte selvsagtheter. Jeg fikk aldri noe tak på den. Derimot trivdes jeg i den praktiske delen, i klasserom. Det andre året hadde vi Trygve Bull i norsk. Det var en stimulerende opplevelse; et slags fyrverkeri midt på dagen. Han snakket mye politikk, men fikk likevel med det faglige. Stilene ble samvittighetsfullt rettet og kommentert.
Trygve Bull var som kjent sterkt opptatt av språk og språkpolitikk. Jeg husker han sa han var spent på hvordan oslomålet ville utvikle seg, med den språklige påvirkningen fra innflytterne som strømmet inn til hovedstaden fra hele landet. I dag er det mest påvirkningen fra innvandrerne det knytter seg spenning til, også på dette felt. Det perspektivet lå den gang milelangt bortenfor horisonten.
Sommeren 1954, mellom første og andre år på lærerskolen, ble jeg til min overraskelse innkalt til presseoffiserskurs på Akershus. Der lærte jeg en rekke militære forkortelser og fikk se mange plansjer. Da lærerskoleklassen samme sommer var i England på ekskursjoner, så jeg fjernsyn for første gang. Det var i et pensjonat i Bristol. Senere på sommeren haiket jeg hjem via Calais og Frederikshavn gjennom et ennå krigsherjet Tyskland.
Jeg hadde en nasjonaløkonomisk synsvinkel på lærerskoleårene: Når de først hadde sluppet meg inn på et så fint studium, kunne de umulig stryke meg, så stor mangel som det var på lærere, spesielt engelsklærere. Det holdt. Jeg ble tilsatt ved Østensjø skole i Oslo, men tiltrådte ikke.
Tilbake til journalistikken
Våren 1955, da jeg var ferdig på lærerskolen, fikk jeg ved Per Hanssons mellomkomst – han var da redaktør på Lillestrøm – et sommervikariat i The Associated Press´ Oslo-redaksjon. Det var interessant og lærerikt, ikke minst på grunn av toppmøtet i Geneve nettopp denne sommeren, med Bulganin, Krustsjov og Eisenhower. Arbeidet besto i å velge ut, samt oversette/redigere/ skrive ut telegrammer som strømmet inn fra hele verden gjennom skriveren som sto og slamret. Av og til måtte man be om repetisjon – paper trouble. Under nattevakten, som varte fra midnatt til klokka sju, var jeg alene. Det vil si, den første natten jeg hadde vakt, overnattet journalist John Lager for alle tilfelles skyld på en sofa på kontoret. Utpå morgensiden stensilerte man det ferdige stoffet og brakte det rundt til de abonnerende aviser. Det var greit med en frisk spasertur. Avisene holdt som kjent til i et meget avgrenset område, og vi hadde kontor ved Fridtjof Nansens Plass.
Gjennom disse sommerukene opplevde jeg stimulerende utfordringer i et skal vi si A4-fjernt miljø, og redaktøren, Hallvard Rosseland, beklaget i attesten min at budsjettet ikke rakk til fast jobb. Blant de ansatte i Associated Press var altså John Lager, videre Haagen Ringnes, Øivind Fehn – senere NTB – Hellik Haugen, og ikke minst Gunnar Borrevik, senere IJ. Om ham ble det sagt at han løste kryssordene i Times på strak arm. Erik Bye hadde forlatt byrået på vårparten for å arbeide i BBC.
Nidaros
Etter noen måneder som lærervikar og kontorist hjemme i Meldal, fikk jeg tidlig i 1956 brev fra redaktør Gunnar Garbo i Nidaros, som tilbød meg jobb som journalist. Hvem som hadde satt ham på tanken om å skrive til meg, kjenner jeg ikke til. (Senere tilføyd: Det viste seg å være Per Hansson) Fra mitt synspunkt var det en glimrende idé. Jeg begynte etter påske 1956, da Nidaros ble middagsavis. Stillingen jeg fikk, hadde tilhørt Gerd Søraa, som forlot yrket for senere å vende sterkt tilbake, til ukeavisen Nidaros, Adresseavisen, samt redaktørkrakken i Trønderbladet.
Å si at Nidaros hadde en skrantende økonomi, er knapt forbokstaven. Jeg husker for eksempel at redaksjonssekretær Eirik Sundvor, et teknisk unikum, greide å ta ut filmen og sette den inn igjen i apparatet, slik at man slapp å bruke en hel film på bare noen få bilder. Jeg husker spesielt at dette skjedde da jeg hadde dekket Prinsesse Astrid Musikkpris, som forresten gikk til Arve Tellefsen. I Nidaros delte jeg kontor med redaktør Einar Døhl, som var skeptisk til det meste av det som skjedde i avisen.
Nok å gjøre
I Nidaros ble det all round-journalistikk av klassisk fattigavismerke, noe mange av min journalistgenerasjon sikkert drar kjensel på: Jeg «dekket Tinghuset», det vil si alt av interesse som skjedde i Trondheim byrett og Frostating lagmannsrett. Ofte tok jeg politirunden i telefonen, møtte hver morgen ved nattoget fra Oslo for å se om det kom interessante intervjuobjekter til byen, spadde opp og skrev nyhetsmeldinger og reportasjer fra by og bygd, samt annenhver dag en petitartikkel i turnus med en kollega. Det var Brage Berg, senere kjent og i visse kretser tildels fryktet som Dagbladets Trøndelagskontor. Man kan trygt si at han tok viktige gravejobber som den lokale presse av en eller annen grunn ikke befattet seg med. Sammen med fotograf Klaus Forbregd – den første avisansatte fotograf i Trondheim – laget jeg en daglig På byen-spalte; et kort intervju med tilfeldige objekter. Dette gikk som regel fort og greit, takket være fotografens enestående kontaktskapende evne.
Arbeidstiden falt stort sett sammen med den tid man ikke sov – skjønt sov og sov: Krumtappen i slitet, redaksjonssekretær Olav S. Gullvåg, tilbrakte undertiden natta med å fiske på fjorden – han syntes han koblet best av på den måten.
Sosialt overskudd
Til tross for hardt arbeid, var journalistmiljøet i Trondheim likevel ikke fritt for sosialt overskudd. Vannhullet Britanniahjørnet lå jo der og skvalpet hele tiden, og det ble satt i gang flere inntektsgivende tiltak på underholdningsfronten. Spesielt husker jeg Journalistenens cirkusnatt i samarbeid med Arnardo, der Olavs eldre bror Eigil, senere redaktør i Arbeider-Avisa, opptrådte som sirkusdirektør, Klaus Forbregd som magiker, og Brage Berg som elefantridder. Med et grøss ennå idag husker jeg «Buffalo Bill», som i blinde kastet dolker mot en roterende skive, der Adresseavisens sportsredaktør Per Juul var bundet fast. Det ble sagt at Lloyds nektet å ta forsikringen.
Exit Nidaros
På en ekstraordinær generalforsamling i A/S Nidaros lørdag 26. januar 1957 ble det om ettermiddagen enstemmig besluttet å innstille utgivelsen av Nidaros som dagsavis. Avisen kom med sitt siste nummer mandag 28. januar. Min siste oppgave for avisen var å delta i hundreårsfesten i Nordenfjeldske Dampskipsselskap denne lørdagen. Et galgenhumoristisk innslag var min for anledningen innkjøpte smoking. Den kostet 450 kroner – nøyaktig en halv brutto månedslønn.
I denne situasjonen var det at Gunnar Garbo bokstavelig talt på timen oppfant landets første ukeavis i sitt slag – for at vi ikke skulle stå aldeles på bar bakke. Produktet fikk navnet Søndagsekspressen, og det lå i situasjonen at det utelukkende kunne baseres på løssalg.
Søndagsekspressen var på mange måter en unik publikasjon, en for sin tid særdeles tabloid ukeavis, men i fullformat, om man skjønner hva jeg mener. Slik jeg forstår det, var det dette lynlanserte produktet som, ved å holde kontinuiteten, gjorde det mulig å fortsette som ukeavisen Nidaros. Vi arbeidet uken gjennom i spenning – lå det ikke 5000 kroner på bordet fredag klokka 17, kom det ingen finger og trykket på startknappen til pressa i Aktietrykkeriet. Det var trolig formelle grunner som hindret oss i å benytte vårt eget trykkeri. Jeg er sikker på at avisens forretningsfører, Håkon Viggen, gjorde en overmenneskelig innnsats i denne tiden. Etter noen måneder fikk jeg sendt hvert øre av resterende lønn.
Alle anbrakt
Da Garbo sommeren 1957 dro til Bergen og ble stortingsrepresentant, fortsatte ukeavisen under navnet Nidaros, med Einar Døhl som redaktør. Av de øvrige i redaksjonen dro Eirik Sundvor til Bergen og ble Dagbladets Vestlandskontor. Redaksjonsklubbens formann, Lars J. Viggen, en institusjon i bygdereportasje, ble omgående ansatt i Adresseavisen. Redaksjonssekretær Olav S. Gullvåg ble redaktør av bladet Sør-Trøndelag på Orkanger, hvor han gjorde en banebrytende innsats til sin alt for tidlige bortgang 49 år gammel. Journalist Astrid Bang kom til Arbeider-Avisa, i likhet med den unge sportsredaktøren Tore Jacobsen, som senere ble sportsredaktør i Adresseavisen. Lars Berge begynte i Porsgrunns Dagblad og senere i Varden, før han via Friundervisningen endte som rektor ved Gjerpen ungdomsskole. Redaksjonssekretær Johan Vinge var pensjonsmoden.
For min del sto jeg på vaktplanen i Associated Press umiddelbart etter at Nidaros gikk inn som dagsavis, men Garbo, som jeg både da og senere har følt meg på god bølgelengde med, ba meg bli en tid for å arbeide i det nye prosjektet Søndagsekspressen. Utpå sommeren 1957 overtok jeg en årskonstitusjon som redaktør av Fjell-Ljom. Det ble en interessant utfordring, med tallrike døgnlige arbeidstimer i en sjudagers uke, slik jeg var vant med. Dermed var redaksjonsstaben i dagbladet Nidaros anbrakt på meget kort tid.
Fjell-Ljom
Fjell-Ljom var et av venstrepressens smertensbarn, og det var sentrale venstrepressefolk inne i bildet. Tilbudet til meg ble formidlet av Helge Seip, som jeg møtte på Røros. Han var som alltid kreativ og aktiv, og sa det forekom at professorer og andre forholdsvis høytlønte ikke hevet kronikkhonorarene sine i Dagbladet – skatteprogresjonen grenset på denne tiden henimot ren plyndring. Dette førte til at han kunne spe på min redaktørlønn med enkelte uavhentede kronikkhonorarer. Status som Dagbladets korrespondent innbrakte ikke de store beløpene. Det gjorde heller ikke en fast spaltistvirksomhet i Norsk Tidend, som jeg på anmodning fra bladet hadde drevet mens jeg var i Nidaros. Nå fikk jeg sparken her, angivelig fordi jeg hadde flyttet fra Trondheim. Hva den virkelige årsaken kunne være, har jeg ikke tatt bryet med å finne ut av.
I likhet med Sør-Trøndelag utkom Fjell-Ljom med fire sider tre ganger for uken. Avisen sydde jeg sammen alene – etter en tid med en viss hjelp av en fersk lærling som senere søkte andre jaktmarker. Pressa i Fjell-Ljom hadde den samme kjedelige egenskap som jeg husket fra Sør-Trøndelag: Falsen, altså bretten, var slik at man måtte trykke første og fjerde side først, i praksis dagen før utgivelsesdagen. Dette innebar at de siste nyhetene ble klemt sammen et sted på tredjesiden, som regel i et heller ublidt møte med annonsene.
David blant Goliater
Arbeidet i redaksjonen skilte seg lite ut fra det jeg var vant med fra Sør-Trøndelag, men Bergstaden har, kanskje mer enn mange andre steder, sitt særpreg og sine tradisjoner. Fjell-Ljom var en David blant flere Goliater, men med den beklagelige forskjell at utviklingen fikk et noe annet forløp enn i Bibelen, selv om det stadig står til liv.
Blant mine mer desperate grep var å legge stripene med Fantomet et hakk foran Østlendingen – Østerdølen på de kanter. Det tok imidlertid ikke mange dagene, eller var det timene, før jeg hørte fra redaktør Per Grambo på Elverum. Jeg innså at hans avis tross alt var en mer interessant abonnent på Fantomet enn lille Fjell-Ljom, og tok konsekvensen av det. Men det er lov å prøve seg.
Selv om jeg naturligvis merket at det var trangt og tøft, ble jeg skjermet for de daglige trivialiteter på forretningssiden, og kunne samle meg om det redaksjonelle. Her må jeg si at forretningsfører Sverre A. Floor i Fjell-Ljom står for meg som inkarnasjonen av sliterne på forretningssiden i de fattige avisene. Uten dem hadde mange aviser knapt sett dagens lys, og slett ikke kunnet holde det gående. Det er ikke bare i redaksjonene man trenger lete etter idealisme og innsats inn i det helseskadelige.
Falkberget og USIS
På denne tiden fantes det i praksis ikke mulighet for illustrasjoner – en klisje kostet en formue – slik at gratisklisjéene fra USIS (United States Information Service), kom til å utgjøre omtrent det eneste billedmateriale ved siden av Fantomet. Disse bildene forestilte for det meste imponerende amerikanske stridsvogner o.l., altså stoff rett i blinken i Johan Falkbergets gamle avis. Dikteren, som også hadde et journalistliv bak seg, følte en gammel tilknytning til Fjell-Ljom – han glemte aldri at det var der han fikk sine første ting på trykk. Imidlertid tilsa hans partipolitiske tilhørighet at han soknet til Arbeidets Rett, der han en tid også var oppført som kulturredaktør.
Jeg var så heldig at jeg fikk hilse på Falkberget, som strevde med siste bind av Nattens Brød. Sønnen hans, Magnus, døde i Roma på denne tiden, og jeg husker Falkberget da sa i telefonen at han ikke lenger trodde han greide å fullføre verket. Jeg husker spesielt at han ringte da han hadde hørt at Carl Keilhau var død. Det hendte ellers han ringte om kvelden med notisstoff fra Rugeldalen – den aldrende journalist spilte en slags Nikodemus-rolle overfor sitt gamle blad.
Hverdagen
Som en og annen vet, har Fjell-Ljom en ærerik historie som kultur- og politisk kamporgan. Dette var noe som lå i bakhodet også hos den konstituerte redaktøren i 1957/58. Men altså hverdagen: Når inn-kassa hos maskinsetteren var tom, var det å slenge ned en eller annen gratis artikkel fra LOT (Landbrukets Opplysningstjeneste), og få den satt i skutt korpus, slik at den tok mest mulig spalteplass. Det kunne dreie seg om lagring av kål, beskjæring av frukttrær, og andre vinteraktuelle emner 600 m.o.h. Det skal imidlertid ikke stikkes under stol at avisa hadde mange venner som bidro med tips og innslag, som Hallstein Morken i Ålen, Halvor Mjøen på Kvikne, samt Unni-Lise og Ola Jonsmoen.
På gode dager kunne det lykkes å hisse opp kommuneingeniør Magne Kverneng til motinnlegg om saker vi tok opp i Fjell-Ljom. Et høydepunkt jeg husker spesielt, var da han dukket opp i redaksjonen og ba om å få låne skrivemaskinen, der han innledet innlegget ved å sitere Schopenhauer: «Alle fortjener et blikk, men ikke alle fortjener et svar.» Kjempebra. Det var bare å gni seg i hendene.
Elgungen
En dag kom den sindige typograf Sverre P. Dahl opp i redaksjonen. Det var ikke hverdagskost. Redaksjonen lå i andre, og trykkeriet i første etasje i det grå huset et stykke ute i Hitterelva – en bygning som forlengst er blitt pressemuseum. Taus viste han meg et manusflak, og pekte på stedet der jeg opererte med glosen elgunge. Jeg er ham takknemlig den dag i dag. Hadde det ordet kommet på trykk, ville det ha blitt tungt å vise seg på Røroskafeen til formiddagskaffen som jeg ofte inntok der, sammen med blant andre redaktør Aksel Meland i Arbeidets Rett. Han var en gemyttlig kar, raus og hyggelig overfor en grønnskolling av en redaktørkollega. Da han rundet femti, fikk jeg «hans» journalist, Jon Nyplass, med på notene til diskret å låne Fjell-Ljom klisje med redaktørens fotoportrett til omtalen. Jon Nyplass begynte senere i Hamar Arbeiderblad på Tynset – en av gode kolleger som altfor tidlig gikk bort.
Urias på Røros?
Jeg ble tilbudt fast jobb i Fjell-Ljom, men selv om jeg trivdes på Røros, syntes jeg ikke det passet i denne fasen i livet – jeg var 27. Med rette eller urette fikk jeg også en følelse av at mulighetene i den da store og rike venstrepressen var små så lenge jeg satt som en slags Urias i avishuset på pælene i Hitterelva. Arbeidets Rett hadde passert i opplag, og med mine ferske erfaringer fra Nidaros så jeg ikke lyst på framtidsutsiktene i Fjell-Ljom. Det var også bare å innse at det var grenser for hvor lenge man kunne aksle den arbeidsbyrde som krevdes om avisen skulle greie seg, eventuelt få framgang. Jeg skimtet konturene av en arbeidsløs og utslitt femtiåring som ingen ville takke for noe. Sommeren 1958 overtok John Fossum, som holdt det gående i omlag ti år før han dro til Lofotposten.
NTB
For meg ble det fra senhøsten 1958 et årsvikariat på utenriksdesken i NTB, der redaktør Henry Karlsen var generøs nok til å la meg velge mellom det og en fast stilling på innenriks. Selve jobben var temmelig lik den i Associated Press, bortsett fra ett og annet intervju med norgesbesøkende prominenser. Utenriksdesken i NTB var bemannet med redaksjonssekretærer i turnus, unntatt på nattevakten. Det var Arnfinn Jensson og Thor Hvam. Blant øvrige medarbeidere på utenriks var en livlig lærling ved navn Einar Olsen. Jeg husker ikke om mitt vikariat oppsto ved at Paul Falck begynte som informasjonsmedarbeider i Elkem, eller fordi Gunnar Gran var i Stockholm som byråets mann. Gunnar Gran fikk jeg senere mye å gjøre med i NRK, ikke minst i form av friske og uhøytidelige diskusjoner over emnet sentrum/periferi.
Etter et drøyt halvår i NTB slo jeg til på et tilbud om å bli stortingsmedarbeider i Venstres Pressekontor fra sommeren 1959. Også der var det en Gerd som skulle slutte, nemlig Gerd Hylland, senere Hylland Eriksen.
Vakanse
En tre måneders jobbvakanse mellom Fjell-Ljom og NTB høsten 1958 innledet jeg med å haike fra Frederikshavn til Marseilles – hva ellers skulle man ta seg til med 800 kroner i Postsparebanken. På nordtur ble jeg plukket opp av en godsforpakter som ga meg tre ukers jobb som druehøster i Bourgogne. Blant frilansproduktene fra denne turen var en artikkel i Dagbladet fra haikermiljøet, der jeg siterte jenter som fortalte at de fylte bluselommene sine med pepper som de kunne blåse mot nærgående sjåfører. Ingen eldre journalist vil være i tvil om hva Gøsta Hammarlund fikk ut av tittelen Jenter med pepp og pepper i blusen.
Fra haiketuren gjennom Tyskland sommeren 1954 brukte Dagbladet en samtale med en tysk lastebilsjåfør som snakket om Hitler. Den innbrakte 125 kroner. En student brukte på denne tiden rundt 300 kroner måneden.
Penger
Mens jeg snakker om penger, kan jeg nevne at lønna som journalistlærling på Orkanger i 1950 var 300 kroner måneden. Heldigvis ble jeg en og annen lørdagskveld engasjert til å spille trekkspill på dansefester. Disse varte som regel i fem timer, fra klokka åtte til ett, og innbrakte kr. 75 – altså det samme som en ukelønn i avisen, der arbeidstiden var noe ubestemmelig, men sikkert godt over ti ganger så mange uketimer som trekkspillingen tok. Da jeg sluttet i Venstres Pressekontor og begynte som programsekretær i NRK i Trondheim i 1962, gikk jeg så mye ned i lønn at jeg fikk to antesiperte alderstillegg, og nærmet meg en årslønn på 20 000 kroner. (Den gangen holdt NRK seg med noe som kaltes programsekretær II i distriktene – fire lønnstrinn under standarden på Marienlyst. Dette varte i alle fall til langt ut i sekstiårene.)
Jeg hadde langt fra noe ønske om å forlate pressen. Men jeg skulle bli familiemann, og da var Trøndelag stedet for meg. Og akkurat da traff det seg slik at det var NRK som hadde en jobb der.
Stortinget
I Venstres Pressekontor (VP), der jeg altså begynte sommeren 1959, besto redaksjonen av redaktør Helge Kongshaug og meg. Vi postla daglig en konvolutt med kommentarer og referater til ca. 20 venstreaviser. Dette var mer enn ti år før kræsjet på Røros i 1972, så vi var den største pressegruppen utenfor Oslo. Den besto blant annet av et halvt dusin nr. 1-aviser langs kysten fra Kristiansand S. til Kristiansund N, – ihvertfall til Molde. VP-stoffet ble ganske flittig brukt, særlig av de små og mellomstore avisene. Da en av de sistnevnte en dag hadde nesten to hele sider fra oss, bemerket Kongshaug: Nå har de gått rett ned i setteriet med konvolutten!
Som VP-medarbeider produserte man sjelden mer enn tre fire saker for dagen, altså en ren hvilemodus mot avisarbeidet. Man holdt for det meste til i Stortingsrestauranten, åstedet for de evinnelige kannestøperier. Miljøet virket på meg fjernt fra det pulserende samfunnsliv. Det hele var veldig hyggelig og utrolig lærerikt, men jeg kom til at det i lengden ble noe innestengt. Dette var i sosialdemokratiets mest monolittiske tid, i en politisk atmosfære knapt noen – med mulig unntak av en viss hundreåring (Senere tilføyd: Jeg tenker her på Haakon Lie) – kan forestille seg i dag, uten at jeg utdyper det her.
Lite partiarbeid
Noe partipolitisk engasjement har jeg aldri brakt det til. Det nærmeste var vel da jeg et semester eller så redigerte Studentvenstrelagets organ Epoke, og da den senere generalsekretær i partiet, Asbjørn Liland, overtalte meg til å melde meg inn i Venstre en tid etter at jeg høsten 1962 hadde begynt som programsekretær i Trondheim. Det hadde seg slik at han spurte om jeg ville stå på listen ved kommunevalget i 1963. Dette takket jeg nei til – det villle vært utsøkt dumt tatt i betraktning at jeg skulle lede den regionale valgdebatten i lokalradioen. Liland fortalte at så lenge jeg ikke sto i noe parti, kunne hvem som helst føre meg opp på sin liste. Med denne teoretiske trussel i tankene sto jeg trolig en kort tid som medlem av Venstre.
«Journalistikk»
De regionale radiodebattene ved valget i 1963 var noe nytt, og man tok ingen skumle sjanser: Den engasjementsdrepende stoppeklokkemetoden ble ennå lenge praktisert – nidkjært på sekundet. Den «journalistiske» innsats for programlederen besto mest i å sørge for at de tildelte taletider ble holdt. Det satte en spiss på forestillingen at kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt hadde valgt Trondheim som observasjonspost denne kvelden. Dette var akkurat i Lyng-regjeringens tid, og jeg husker det første han sa da han kom, fedrelandets utvilsomt mest nedlessede person i disse ukene, finansminister Dagfinn Vårvik: Har dokk kaffe?
VP/SA
Venstres Pressekontor delte lokaler med Stavanger Aftenblads Oslokontor i Lille Grensen 5. Aftenbladets mann i Oslo var Jon Storækre, som på denne tiden ble ansatt som informasjonssjef i Norsk Hydro. Han, og altså Paul Falck, var blant de første av mange dyktige pressefolk som disse årene begynte som informasjonsmedarbeidere i næringslivet. Etter hvert fikk også offentlig forvaltning denne typen kompetanse. Vi andre pleide å si at de gikk over i lønnet arbeid. Det hendte Storækre satte bort frilansjobber, og dette førte til at jeg sannsynligvis var den første journalist som intervjuet Julie Ege da hun ble Miss International Beauty – ikke Miss Norway, som mange tror. Ordet smellvakker melder seg ved denne erindring.
VP/Dagbladet
I Stortinget delte VP kontor med Dagbladet, som – foruten sjefredaktør Helge Seip, som satt i salen – var representert ved Jan Eklund og Trygve Moe. Mer ulike parhester skal man lete lenge etter, men begge var fullblods journalister, som sammen på slagkraftig vis dekket et bredt spekter. Det er ingen hemmelighet at forholdet mellom Dagbladet og stortingsgruppen tidvis hadde sine ambivalente sider, uten at det til daglig var merkbart på det personlige plan.
Spasertur og rabalder
Et av mine fineste minner fra tiden i VP er fra en tidlig morgen sommeren 1960 under Venstres landsmøte på Gjøvik, da formannen i Venstrepresselaget, Dagbladets legendariske utenriksredaktør Ragnar Vold, tok meg med på en tomannshånds spasertur i godværet til Gjøvik Gård og fortalte om Johan Castberg og den radikale venstretradisjonen.
På selve landsmøtet ble det stort rabalder – partiet var nær ved å sprekke på spørsmålet om samarbeid i sentrum. (Senere tilføyd: Høyre var uaktuelt, Fremskrittspart ikke født.)
Pressen utenom de partitro hadde, som uskikken ennå var, ikke full adgang til landsmøtene. På Gjøvik lettet vi litt på lokket ved at Kongshaug og jeg laget referater som ble delt ut til den ventende presse på gangen. Referatene var ganske kurante, men jeg tror nok vi glemte enkelte av de sterkeste utfallene, for eksempel da en harm Joachim Ihlen på talerstolen følte seg «forulempet» av Magne Lerheim, fordi han mente Lerheim hadde antydet at det knyttet seg politiske betingelser til Ihlens økonomiske bistand til partiet.
Sak og person
Som stortingsmedarbeider med erfaring som referent både fra kommunestyrer og fylkesting, gjorde jeg en spesiell observasjon under arbeidet i VP: Jo høyere politisk nivå folk arbeider på, jo flinkere er de til å skille sak fra person. Siden vi bare var to medarbeidere i VP, var det rik anledning til å gå i mottagelser av ymse slag. Jeg husker spesielt en: Det var på et sent stadium i en ambassade. Stemningen var løftet opp imot det kaotiske. Borte ved en vindusnisje har to eldre herrer trukket seg litt unna, og står i ytterst cordial samtale. Det er HPs Ranik Halle og Frihetens Jørgen Vogt. Knapt noen i rommet hadde en dypere politisk avgrunn mellom seg og andre tilstedeværende enn disse to.
Tørst eller toleranse?
I presselosjen var det delte meninger om hvorvidt man burde gå i mottagelser hos østblokklandene. De fleste gikk, enten det nå skyldtes politisk toleranse eller profesjonell stoffhunger. Det var også slik at de mer tørste iblant oss her fant en enestående mulighet for lindring. Selv gikk jeg både i ambassadene, og ved en anledning også til en leilighet sovjeterne disponerte ikke langt fra Carl Berners plass. Man trengte ikke nevneverdig av følehorn for å fornemme at de var interessert i sosial kontakt med oss.
Presseklubben
Jeg gikk også ofte i Presseklubben i fjerde etasje i «Rosekjellergården». Den spilte i årene rundt 1960 på en måte en lignende sosial rolle som Tostrupkjelleren noe senere, visstnok også tidligere. Presseklubben var et svært uformelt, hyggelig sted hvor en kunne regne med å treffe kjente, noen kvelder også danse. Klubben ble flittig besøkt, også fordi den var åpen helt til midnatt. Dette var et stort pluss – vi får huske på at dette var under Den sosialdemokratiske Orden, med omsorgsfulle lukningsvedtekter i fedrelandet. For kr. 4,50 bød Presseklubben på et spesialsmørbrød som var berømt for sin – kall det gjerne godhet. Det matchet også på fortreffelig vis de aller fleste drikkevarer. Det står ikke til å nekte at ikke så rent få i journalistkorpset i hovedstaden på denne tiden slet med en tildels plagsom tørst.
Før, og itte nå
Sett i ettertid var en del av datidens presselosjejournalistikk noe for seg selv. Vi som arbeidet i partienes pressekontorer deltok som observatører i gruppemøtene, og det er umulig i dag å forestille seg den diskresjon og lojalitet vi la for dagen. Strengt tatt virket vel vi ved pressekontorene nesten like mye som informasjonsmedarbeidere for partiene, med journalistisk verktøy. Også de såkalte partiavisene var representert i sine partiers gruppemøter, og lojaliteten/diskresjonen var like grunnfestet hos dem.
Når en ser utviklingen i en del aviser i dag, er det vel lov å spørre om det var så mye verre å utgi en avis for å fremme et budskap enn for å tjene penger til aksjonærene. Her minnes jeg noe Gøran Rosenberg, sjefredaktør i tidsskriftet Moderna Tider, uttalte for noen år siden: – Førr drevs medier av ägare som hade något att säga, nu i huvudsak av ägare som har något att sälja. Fra partipresse til seddelpresse – fra partilinje til bunnlinje. Bare frigjøring? Bare framskritt?
Forholdet mellom pressens folk og kildene kunne også gi seg utslag som i dag mildest talt ville vært diskutable, for ikke å si forkastelige. For eksempel husker jeg en tur til Essos forskningssenter Abington i England, trolig i 1961 – en ren heisatur ispedd informasjon om det nye bensinbegrepet oktan. Blant deltakerne var redaktører som Oskar Hasselknippe, VG, Ranik Halle, Høyres Pressekontor (HP) og Jon Vraa, Fremtiden. Ingen med snev av historisk personalkunnskap vil finne på å så tvil om disse herrenes integritet. Jeg nevner likevel ikke dette i noe forsøk på å påvise at alt var bedre før.
I Venstre var det slik at sekretæren i Venstres stortingsgruppe også var Sunnmørspostens Oslokontor. Jeg kan ikke huske at noen reagerte på denne koblingen. Et moment her var vel at innehaveren av disse to sentrale funksjoner, Birger Øye, var en sjeldent rettskaffen og fin person, med et faglig ry som få oppnår.
Gaza
Vinterhalvåret 1961/62 gjorde jeg med permisjon fra VP tjeneste som Public Relations Officer ved den norske kontingent i Midt-Østen – mindre pompøst sagt i hovedsak som presseoffiser i Gaza. Jeg var neppe den første som ble spurt, for fristen til å bestemme seg var påfallende kort. I Gaza møtte jeg for første gang den nevnte Fredrik Th. Bolin, som jeg etterfulgte også der. Det var ikke tvil om at her var det en driftig kar, som gjorde mye ut av tjenesten. Bolin ble senere kjent som Aftenpostens korrespondent i Bryssel under EF-forhandlingene i 1972, og vendte senere tilbake til hjembyen som redaktør av Moss Avis.
I Gaza gikk mye av tiden med til å lage en ukentlig, stensilert lokalavis for de norske styrkene og DANOR-bataljonen. Blant oppgavene var også å sende skryteartikler hjem om forholdene for og innsatsen til de norske styrkene, samt briefe norske soldater som skulle på omvisning i flyktningeleirene. For meg sto det etter hvert slik at jo dypere man trengte inn i denne konfliktmaterien, jo mer tragisk og uløselig virket den. Dette er nå over førti år siden, og snart er det seksti år siden det palestinske flyktningeproblemet oppsto.
Uformelt fra NRK
Mens jeg var i VP, ble det meg også til del en forholdsvis uformell rekruttering. I min tid i Fjell-Ljom laget NRK ved Ottar Odland et radioprogram med tittelen Med bladmannen blant bygdefolket, der jeg medvirket. Egentlig var det vel den permitterte redaktøren og radiofrilanseren Olav Kvikne som var tiltenkt rollen. En kveld drøyt halvannet år senere, da jeg har ærend i urinalet under det berømte Dasslokket foran Tostrupkjelleren, viser det seg at Odland står ved siden av meg i samme ærend. Han kjenner meg igjen, og spør øyeblikkelig om jeg kan ta noen vakter i den nye 0640-sendingen i Dagsnytt. Mannen som har denne sendingen, Jarle Høysæter, skal ha ferie eller var det permisjon. Sendingen skulle framføres på nynorsk, en målform jeg aldri hadde brukt muntlig, men hatt i folkeskolen. Jeg syntes dette hørtes interessant ut, og med tillatelse fra VP tok jeg en del morgenvakter, etter hvert også kveldssendinger, i Dagsnytt. Et tilbud om årskontrakt i Dagsnytt virket på dette tidspunkt mindre interessant enn arbeidet i Stortinget.
(Senere tilføyd: Nå i 2015 er vi vel bare to eller tre som lever av dem som leste dagsnytt før 1960.)
NRK
Tilbake i VP fra Gaza, ble jeg sommeren 1962 tilsatt som programsekretær ved NRKs avdelingskontor i Trondheim, som det het da. Jeg skulle først og fremst arbeide med å bygge opp lokalsendingen. Tre år med stortingsstoff var nok for meg. Forøvrig var jeg vel på den tiden en av ganske få som reflekterte over det besynderlige i at man måtte bli statsfunksjonær for å drive journalistikk i radio.
(De generelle forhold i NRK-distriktene er omtalt i andre publikasjoner. Derfor hopper jeg lett over dem her, men konstaterer at det sett i ettertid var en tildels forrykende utvikling utover 1970-årene, selv om vi som sto midt oppe i den, mange ganger syntes det gikk treigt. Kravene til oss, og publikums forventninger, var i prinsippet ubegrenset.)
For meg ble det igjen noen ganske hektiske arbeidsår med daglige lokalsendinger, sporadiske riksinnslag i radio og fjernsyn, og farting rundt i Trøndelag. Som medarbeider ved et distriktskontor hendte det at man i løpet av halvannen times tid, fortrinnsvis mindre, skrev og gjorde opptak av fire versjoner om samme sak – en for distriktsprogrammet i radio, en for dagsnytt, en for «kortbølgen», der målgruppen var nordmenn i utlandet, samt en sidekommentar til Dagsrevyen. Forøvrig var man i prinsippet lokalkontakt for samtlige programavdelinger på Marienlyst, og ens ånds- og arbeidsevner ble i avdelingene der bedømt ut fra innsatsen for nettopp vedkommende avdeling.
Nimbus
Allerede som frilanser i Dagsnytt, og ikke minst den første tiden som programsekretær i Trondheim, fornemmet man fra tid til annen en viss nimbus om monopolinstitusjonen NRK. I to kommuner i Nord-Trøndelag vanket det middag med kontorsjef (rådmann) og ordfører første gang jeg var der som NRK-medarbeider. Om et sted på Helgelandskysten ble det fortalt at flaggene gikk til topps da NRKs medarbeider kom på besøk.
Denne merkelige situasjonen var muligens i noen grad selvforskyldt og frukt av en monopolkultur. Både før, og ikke minst etter at fjernsynet var kommet i gang, kunne det virke som om enkelte kolleger i noen grad lot til å forveksle sin egen betydning med mediets.
Et eksempel på dette med NRK-nimbus opplevde jeg allerede som rekruttjournalist i Mannskapsavisa i 1952. En gruppe journalister fra hovedstaden skulle reise med fly til en ekskursjon på Sola. Selv i denne flokken av tildels garvede pressefolk, stilte man seg med spenning spørsmålet: Kommer Kirkvaag? Han kom. Allerede da hadde han altså nådd sin enestående kjendis-status (ordet var ennå ikke blitt norsk). Det må legges til at Rolf Kirkvaag forholdt seg profesjonelt til dette, som til alt han drev med.
Leder
I januar 1973 ble jeg ansatt som leder av NRK Trøndelag etter John S. Røstvig. Det skjedde en måned etter at den nevnte Ottar Odland var ansatt i Stavanger. Jeg ble sittende i denne stillingen i ti år, et par år lengre enn jeg hadde tenkt. Etter hvert som bemanningen økte, noe som skjedde relativt raskt, men aldri i det tempo vi ønsket, måtte lederen slippe fra seg mer og mer av det praktiske journalistiske arbeidet. Jobben bød på stadig flere utfordringer ved siden av de redaksjonelle – budsjett og personal, utredninger og planer etc. – fra et utsiktspunkt som var interessant nok på sin måte. Enkelte trekk ved deler av hovedbølets begreper om saker og ting utenfor oslohorisonten kunne til og med ha en viss underholdningsverdi.
I denne ekspansive tiden for NRK i distriktene ga det en spesiell kveik å ha Torolf Elster som en utrolig innsiktsfull og dynamisk leder. Etter hvert ble jeg trukket med i en del opplærings- og utredningsvirksomhet, og var blant annet i 1971 hovedlærer i programinnføringskurset for radio, og i 1978/79 formann i styret for Landskonferansen, et forum som kringkastingssjef Elster opprettet for å styrke kontakten med distriktene. Dette var lærerikt på flere måter, og økte periodevis arbeidsbyrden merkbart.
Ny kontakt
Utover 1970-årene var det hyggelig etter et drøyt tiår igjen å få kontakt med kolleger fra presselosjen; Reidar Hirsti ble sjef for det nyopprettede Distriktenes oslokontor, og Ivar Johansen ble programredaktør og leder av Programredaksjonen i radio, etter å ha vikariert som programdirektør for radio i Halfdan Hegtuns stortingsfravær. En annen kollega fra Stortinget, Herbjørn Sørebø, som i 1964 kom til Dagsnytt fra Vårt Land, senere til Dagsrevyen, var forlengst etablert som en slags politisk guru. Haagen Ringnes og Erik Bye fra Associated Press var allerede NRK-veteraner, den siste altså via BBC. Hallvard Rosseland kom i en administrativ stilling i NRK. Ansettelsene av disse og andre bar bud om at journalister i høyere grad enn tidligere var på vei inn i den etablerte NRK-kulturen.
Nordfra på motorsykkel
Et særlig markant eksempel på journalistikkens inntog i NRK var Leif B. Lillegaard, som i syttiårene opererte fra Trondheim. Han fikk en gang beskjed fra høytstående NRK-hold om at han, med den språklige bakgrunnen – Sandnessjøen/riksmål – ikke hadde noe i NRK å gjøre. (Såvidt jeg vet, var Einar Christensen, Dagbladet, og jeg selv de første fra det nordenfjellske som leste dagsnytt. Da hadde NRK eksistert i omtrent et kvart hundreår. Vi leste på nynorsk.)
Leif B. Lillegaard, som en gang i tidenes morgen visstnok kom på motorsykkel nordfra med landbruksskole i bagasjen, ble først nattredaktør i Morgenbladet, der han etterlot seg et drøss av anekdoter og replikker. Han begynte senere i Kortbølgen i NRK, og laget som frilanser etter hvert en usannsynlig mengde riksnettprogram i radioen. Noe pleonastisk kan man kanskje si at han var en slags frilanslibero – en spesiell posisjon for en spesiell medarbeider. Hans ustoppelige produksjon av radioprogrammer førte trolig til at hans virksomhet som forfatter stoppet allerede ved 103 bind. En gang spurte jeg ham om hans litterære ambisjoner. Han løftet hendene i passe avstand fra hverandre, og svarte: En halv meter. Det ble nok heller to hele hyllemeter. Vi hadde mange artige samtaler, ofte med betydelige meningsbrytninger, som regel i gemyttlige former. En gang skrev han en avisartikkel som formet seg som et slags oppgjør med Marienlyst.
– Deinn va blå, sa jeg
– Blå? Han va svart!
Særlig var det interessant å følge hans verbale assosiasjonsbaner når han skapte titler til programmene sine.
Leif B. Lillegaard likte seg best i det han kalte gynga mellom Dovrefjell og Saltfjellet. Han holdt seg gjerne unna Marienlyst – der var det nemlig etter hva han sa for få med ballonger og for mange med knappenåler.
Femti pluss
Fra begynnelsen av sto det klart for meg at jeg ikke skulle sitte i lederstillingen lenger enn til jeg ble femti år. For å si det litt flott, var det et spørsmål om yrkesidentitet. Når det ble et par år lenger, til januar 1983, skyldtes det dels interne forhold ved kontoret, dels at delingen av NRK Trøndelag til fylkesenheter var et passende tidspunkt for å sette inn nye krefter.
I 1977 ble kontoret gjenstand for hva en kan kalle en viktig strukturell forandring ved at vi fikk redaksjonssjef, som også var nestleder. Den første i denne stillingen var Johan O. Jensen, som etter å ha vært i Tidens Krav og Arbeider-Avisa, nå kom fra stillingen som pressesekretær ved Trøndelag Teater. Like etter at han var på plass, møtte jeg Adresseavisens ferske sjefredaktør Kjell Einar Amdahl på gaten. Han bemerket: Dere snappet ham rett foran nesen på oss.
Etter bortimot tre år fant Johan O. Jensen ut at det nok var mulig å få det enda triveligere i Adresseavisen enn i NRK. I avisen utviklet han seg til å bli en produktiv og høyt ansett kommentator, ved siden av at han skrev en rekke bøker og fikk høye tillitsverv, blant annet som leder av Pressens faglige utvalg. Ikke minst utførte Johan O. Jensen en bragd da han på skikkelig vis fullførte Per Hanssons påbegynte bok om den tyske kapitulasjonen i Norge – Den farlige våren.
Både Johan O. Jensen og senere jeg ble etterfulgt av Kari Werner Øfsti, som ble NRKs første kvinnelige redaksjonssjef og distriktssjef, og som senere har hatt høye lederstillinger i NRK sentralt. Som programsekretær ved distriktskontoret helt fra 1972 var hun godt inne i forholdene, og som redaksjonssjef hadde hun lojalt og effektivt dratt mye av lasset sammen med en stadig mindre motivert distriktssjef.
Tidsbegrenset sjeferi
Ennå på denne tiden var det ikke vanlig at folk i sjefstillinger sluttet før de gikk av med pensjon. Min «nedstigning», som jeg selv opplevde som ytterst udramatisk, førte derfor til presseoppslag, blant annet i Adresseavisen, Dagbladet, samt Se og Hør. I senere tid er jo dette med tidsbegrenset sjeferi mer blitt regelen enn unntaket.
Det sier vel ellers en del om pressens prioritering av virksomheten i NRK at den saken jeg uten sammenlikning fikk flest henvendelser om i de ekspansive syttiårene i institusjonen, dreide seg om en angivelig lekkasje under en Melodi Grand Prix-konkurranse. Jeg mener meg å huske at det var elleve redaksjoner som var opptatt av dette.
En sak som vakte betydelig lokal oppmerksomhet knyttet seg til NRK Trøndelags bruk, eller manglende bruk, av profesjonelle, lokale kunstnere. Her kom jeg med noen ikke altfor smarte uttalelser i et intervju med Adresseavisen. Det er vel ikke for sterkt sagt at de utløste et visst raseri på visse hold. For min del ble jeg mest forundret over størrelsen på den bestyrtelse saken vakte i deler av vår egen redaksjon.
Pussige forhold
Mine fagforeningsmessige forhold i NRK-årene er det vanskelig å karakterisere på annen måte enn ved å si de var pussige. Da jeg skulle begynne i NRK i 1962, var NRK-medarbeidere ikke velkomne i Norsk Journalistlag (NJ) med mindre de arbeidet i Dagsnytt eller Dagsrevyen. Jeg sto da i Oslo Journalistlag (OJ), og daværende NJ-leder, Vegard Sletten, ba meg prøve å fortsette som NJ-medlem via Trondhjems Journalistforenng (TJ) når jeg flyttet til Trondheim. Muligens så strategen Vegard Sletten her en sped liten brekkstang med sikte på en gang i fremtiden å skaffe NJ forhandlingsrett overfor NRK, noe som virket fjernt den gangen. Monopolet gjorde oss jo til statsfunksjonærer – vi hadde ikke engang yrkestittel som journalister, men var programsekretærer, betryggende lenket til Statens lønnsregulativ. Ennå var det bare et fåtall som kom fra pressen. Mine tidligere kolleger i Trondhjems Journalistforening tok imot meg uten videre, og fra høsten 1962 var jeg organisert to steder – som NRK-medarbeider, og i TJ/NJ.
Men vips! Dobbeltmedlemskapet varte bare litt over et kvart hundreår, fram til NRKJs forhandlingsrett i 1988.
Minst like pussig var behandlingen av spørsmålet om hvorvidt NRKs distriktssjefer, i likhet med lederne av Dagsnytt og Dagsrevyen, skulle kunne bli med i Norsk Redaktørforening (NR). Som kontorsjef i Distriktenes oslokontor i NRK tok den tidligere NR-formannen Reidar Hirsti opp denne saken, visstnok to ganger i syttiårene, men redaktørene, eller flertallet av dem, sa nei. NRKs distriktskontorer hadde da fått nyhetsredaksjoner med vaktturnus. Det faller derfor vanskelig å se det saklige i nektelsen, spesielt så lenge andre NRK-ledere allerede var NR-medlemmer. Dette må ha ordnet seg senere, for nå vrimler det av NR-medlemmer både i NRK og i avisene.
P2
Jeg har sjelden hatt mer flaks i min noen og førtiårige løpebane løpebane enn da jeg 52 år gammel sluttet som distriktssjef ved NRK Trøndelag. Stortinget hadde på det tidspunkt vraket tanken om at ledelsen av radioens P2 skulle plasseres i Trondheim. Jeg skulle sortere under kulturredaksjonen på Marienlyst, og var så heldig å få innpass i et fint arbeidsfellesskap i Verdt å vite-redaksjonen. Det ble også anledning til å lage såkalte tittelprogrammer, selv om jeg opererte fra Trondheim.
Det varte imidlertid ikke lenge før jeg var om mulig enda heldigere – P2 kom til Trondheim likevel. Blant distriktssjefene var det bare lederen av Sameradioen, Odd Mathis Hætta, og jeg som ville det slik. P2-saken er omtalt i mye annen historikk, så her skal jeg bare nevne at evnen til å skille sak fra person var eksemplarisk i NRK-miljøet, selv om ledelsen, svært mange andre på Marienlyst, og samtlige distriktssjefer unntatt oss to var sterkt imot at P2 skulle ledes fra et annet sted enn Oslo. En enkelt slengbemerkning fra mellomlederhold – den var til å bære, som John Lyng sa om kritikken fra høyresiden da han var utenriksminister.
For min del ble jeg uten videre overført til P2, og var i Arne Bondes sjefstid en slags libero direkte under ham. Her ble jeg, særlig den første tiden i P2-brakka på Tyholt, med mine vel tjue års radioerfaring, daglig minnet om humla som egentlig ikke kan fly, men som flyr likevel. Etter konvensjonell NRK-standard ble det satt i gang et vanvittig antall prosjekter med altfor få ressurser, og det gikk! Selv laget jeg den første tiden blant annet noen titalls korte, populærvitenskapelige snutter som bidro til å fylle morgensendingen. Stoffet fant jeg for det meste i utenlandske tidsskrifter.
Norden
Arne Bonde ønsket å prioritere det nordiske stoffet høyere enn det som var vanlig i norske massemedier, og jeg ble «satt på Norden». Dette førte blant annet til møtene i Nordisk Råd, reportasjer om nordiske spørsmål, samt intervjuer med nordiske kulturpersonligheter og politikere. Jeg ble overrasket over den uformelle tonen i Nordisk Råd. Det var liksom bare å gå rett bort til en hvilken som helst toppolitiker og intervjue ivei. Slik hadde det langt fra vært i Stortinget, men noe var vel forandret på de vel tjue årene som var gått siden jeg arbeidet der.
Ved siden av 9. april og 8. mai, hører den finske vinterkrigen med blant mine sterkeste barndomsminner. Alltid siden har jeg vært fascinert av Finland. Dette fikk jeg nå rik anledning til å utdype, med stadige reportasjereiser dit i åttiårene. Jeg opplevde norden-journalistikken slik at jo mer man lærer, jo klarere ser en ulikhetene mellom landene.
Tut og kjør
Det ble utført en hel del tur og kjør-journalistikk i NRK P2 i disse første årene. Ved flere anledninger reiste jeg til Oslo for å lage den ukefaste programposten Timen er din eller større intervjuer, der så å si den eneste mulighet for forberedelse var på morgenflyet. Jeg husker spesielt et par tilfeller: Det var avtalt eksklusivt med Peter Høeg om en halvtimes intervju som knyttet seg til hans debutroman «Forestilling om det tyvende århundrede». Jeg er glad for at dette intervjuet ikke er oppbevart i arkivet – det bygde utelukkende på generelle rutinespørsmål.
En annen noe original opplevelse knyttet seg til programposten Timen er din. Jeg skulle lage et innslag i anledning av Johan Vogts nittiårsdag. Jeg var glad for oppgaven – Johan Vogt hadde jeg lest flittig siden gymnastiden, men aldri møt. Selv gikk jeg i mitt sekstiende, og var sliten da jeg ankom villaen i Heggedal rett fra morgenflyet. Johan Vogt ble også fort sliten, og det endte med at hans kone Judith, som skulle til byen en tur, lånte P2-reporteren fra Trondheim et slumreteppe, og så tok både han og intervjuobjektet en drabelig lur før det var på´n igjen med opptakeren.
Arne Bonde
I P2 var det rik anledning til å foreslå og gjennomføre ting, og de siste årene før pensjoneringen i 1995 ble det for for min del mest serier om ymse emner. Det er vanskelig å tenke seg en triveligere og morsommere avslutning på et langt journalistliv enn de ti årene jeg fikk i P2, der man kunne både iaktta og delta i et sprudlende, improviserende redaksjonelt liv under Arne Bondes milde, men likevel faste lederskap. Selv satt han mye av tiden i fly mellom Værnes og Fornebu, men greide likevel å virke stadig nærværende, med en inspirerende lederstil. Det er vanskelig å tenke seg noen annen i denne rollen på dette stadium av kanalens liv. De tre – i og for seg innbyrdes nokså ulike – programredaktørene fra starten, Magne Finslo på underholdning, Carl Henrik Grøndahl på kultur, og Kjell Pihlstrøm i samfunnsredaksjonen, forsto hver med sin værevåte og stil å dra lasset i bratte akuttbakker.
Da jeg pensjonerte meg i 1995, sto NRK oppe i store omstillinger. Ut fra institusjonens stilling i dagens mediebilde ser det ut til at de har virket stimulerende.
Trondheim, 04.12.2005.