Av Arne Ingar Bækken
Den første avisa på Røros kom 6. august 1868, med boktrykker Andreas Halvorsen som utgiver. Den het Fjeldposten og hadde undertittelen Søndre Trondheims Amtstidende. Avisa kom ut hver lørdag og kostet 72 shilling for halvåret. For å kunne starte trykkeri på den tida, krevdes kongelig bevilling.
Halvorsen drev trykkerier i Oslo, Kristiansand og Horten før han kastet blikket mot Røros. I søknaden om bevilling skrev han: ” Efter de Oplysninger som er bleven mig meddelte, skal der være Trang til at faa et Bogtrykkeri oprettet på Røros. Der findes nemlig intet Bogtrykkeri i hele Søndre Trondhjems Amt, og det maa saaledes være forbundet med ikke ringe Ulemper saaavel for det Offentlige som for Privatmand at faa trygte Saker utførde. Jeg vover derfor tro at Anlæggelsen af et Bogtrykkeri paa Røros vilde være i det Almindeliges Interesse, og haaber derfor at den underdanigst ansøgde Bevilling naadigst tilstaaes mig”.
Trykkeriet var viktigst
Det fortelles at Halvorsen kom gående landeveien til Røros sammen med familien og med noen eiendeler i ei handkjerre. Det er ikke utenkelig. Dette var ni år før Rørosbanen ble fullført. Om en ikke hadde hest eller trekkdyr, var det å gå for egen maskin.
Verdt å merke seg at Halvorsen kom til Røros for å drive trykkeri, lage trykksaker for det offentlige, private og Kobberverket. Avisa var knapt det viktigste, men en av flere ting for skape seg et levebrød.
Avisa skulle inneholde ”Udtalelser og Beretninger paa det kommunale, økonomiske og politiske Felt, Meddelelser og Fremskridt i Agerbruk, Industri og Fakbrikdrift, Beretninger af Almeninteresse inden Distriktet, Uddrag af det snart sammentrædende Storthings Forhandlinger, samt de vigtigste Begivenheder fra Ind- og Udlandet. Velskrevne Afhandlinger, der kan tjene til Oplysning og Dannelse for den Almene Mand, optages med Taknemlighed. Anonymiteten vil strengt blive overholdt. Personlige Angreb og hvad dermed staar i Forbindelse, optages ikke. (Fra programerklæringen i første nummer).
Lite som minner om lokalvisene vi kjenner fra senere. Noen få lokale notiser, mest om drifta ved Kobberverket.
Fjeldposten kom i en periode da avisetableringene i Norge begynte å skyte fart. Det hadde gått vel 100 år siden de første norske avisene. Først ute var Norske Intelligenz-Seddeler i 1763, deretter Bergen adressekontors Efterretninger i 1765 og Trondheim adressekontors Efterretninger (Adresseavisen) i 1767. Avisene var dominert av annonser, samt økonomiske og religiøse betraktninger. Avisene var underlagt sensur av kongemakten. Nyheter i vanlig forstand var helt fraværende. For eksempel tok det et år før den franske revolusjon så vidt ble nevnt i en norsk avis, og også i åra etterpå ble denne viktige hendelsen bare så vidt berørt. Kunnskap om viktige begivenheter ute i verden måtte befolkningen skaffe seg på andre måter. Disse tidlige avisene ble ingen opplagssuksesser, bare i embetsstanden hadde de en viss utbredelse. Folk flest leste ikke aviser i det hele tatt. De leste ikke så mye annet heller. Nordmenn var ikke analfabeter utover på 1800-tallet, men få brukte leseferdigheten daglig. Folk hadde huspostillen, ei salmebok og kanskje ei andaktsbok. Dette ble sett på som nødvendighetsartikler, noe som burde finnes i hver kristen manns hus. Verdslige bøker begrenset seg stort sett til almanakken. Om noen skulle ha trang til å lese andre verdslige bøker, kunne de låne hos presten, der var det de fantes. Den gjengse holdningen var at lesing utover gudsordbøkene var noe unyttig fjas. Det var ikke behov for å vite så mye om verden utenfor gard og grend. Om det likevel var noe, kunne en spørre presten. Ellers leste lensmannen kunngjøringer på kirkebakken, og sorenskriveren orienterte om lover og forordninger på tinget. Kom det reisende eller besøkende langveis fra, fikk en høre historier fra verden utenfor. Å abonnere på ei avis lå fjernt for de fleste. Dessuten var det kostbart også. Det er sagt at et årsabonnement tilsvarte prisen på ei ku for en bonde eller lønna til ei hushjelp for en embetsmann.
Lite opplag
Bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven av 1814 ga et bedre grunnlag for å etablere aviser, men det var andre forhold som gjorde at folk begynte å lese dem. Det skulle ennå gå mange tiår før aviser var et vanlig innslag i norske hjem. De politiske avisfeidene og åndskampen mellom Wergeland og Welhaven på 1820- og 30-tallet nådde ikke ut til så mange. Likevel begynte ting å skje. Avisene ble flere, og de begynte å ligne det vi forbinder med ei avis, en blanding av annonser, nyheter og artikler om politikk, kultur og næringsliv. I 1814 fantes det sju publikasjoner som en kan kalle aviser. I 1848 var tallet kommet opp i 40. Men opplagsmessig ble avisene grundig slått av tidsskriftene. Størst blant avisene i 1863 var Morgenbladet med 2500 eksemplarer distribuert gjennom postverket. Nest størst var Aftenbladet med 900. De to største tidsskriftene i landet nådde ut til langt flere. Det religiøse bladet ”For Fattig og Riig” hadde et opplag på ca. 30.000, og ”Almuevennen” ca. 20.000. ”Almuevennen” inneholdt fortellinger, nyheter og opplysningsstoff, og var utstyrt med illustrasjoner. Da Andreas Halvorsen kom til Røros for å starte boktrykkeri og utgi avis i 1868, abonnerte noe få av de bedrestilte på Morgenbladet. Noen flere holdt ”Fattig og Riig” og ”Almuevennen”, og det var vanlig at flere husstander gikk sammen om å abonnere på disse avisene og tidsskriftene.
Halvorsens ”Fjeldposten”, den første lokalavisa i Rørosområdet, kom trolig opp i et opplag på 150 eksemplarer. Ikke spesielt imponerende, men det var først fra 1870- og 80-åra at avisetablering, avishold og lesing virkelig fikk gjennomslag i Norge. Igjen er årsaksforholdet sammensatt. Veiene var blitt flere og bedre. Postvesenet var blitt bedre etter at det første frimerket kom i 1854, med ens takst for vanlige brev over hele landet. Antall postsendinger var 20-doblet mellom 1848 og 1885, og antall poststeder firedoblet. Og i 1877, ni år etter at Fjeldposten begynte å komme, ble Rørosbanen fullført. Alt dette var framskritt som bragte den store verden nærmere til folk, og det er grunn til å tro at det også økte interessen for å vite mer om det som foregikk der ute. Slik kunnskap kunne en skaffe seg ved å reise – eller å lese aviser, tidsskrifter, bøker. Et tegn på at leselysten økte, er at det ble dannet leseforeninger. I fjellregionen var disse foreningene forløpere til, eller en viktig del av ungdomslagenes virksomhet. Den nye landsloven om almueskoler på landsbygda i 1860 tillegges også stor betydning for at leselyst og –ferdigheter ble bedre.
Parlamentarismen
Vesentlig for dem som skulle drive aviser, og for abonnentene, var at papirprisene falt. I 1863 fikk landet en sjølstendig papirproduksjon basert på tremasse, og dette sikret rimelig tilførsel av pressens viktigste råstoff. I tillegg kom tekniske nyvinninger som gjorde avisproduksjonen mer effektiv. Det ble enklere og billigere å lage avis for et stadig mer lesesugent marked.
De rikspolitiske kampene på 1870- og 80-tallet skapte stort engasjement og motsetninger i befolkningen. Det endte med at parlamentarismen ble innført i Norge i 1883, og de politiske partiene Venstre og Høyre ble dannet. De trengte talerør for å fremme sine saker og mobilisere velgerne. Stortingsvalget i 1885 var det første moderne valg i Norge, også i den forstand at avisene i stor grad deltok aktivt i valgkampen.
Heretter ble det også mer vanlig med konkurranse på utgiverstedene. Fram til 1870-åra hadde flertallet av norske aviser monopol på sine utgiver steder. Ti år senere var monopolavisene i mindretall. Nye aviser søkte mot nye velgergrupper. Det var en tendens til at de eldste avisene var konservative, men de nye var liberale.
Bedre kommunikasjoner, økt leselyst, billigere aviser og større politisk interesse la grunnlaget for en sterk vekst i norsk presse. Den kom også, fra 56 aviser i 1875, til 172 ved århundreskiftet og videre til 221 i 1910. På Røros er utviklingen helt sammenfallende, og vel så det. I åra fra 1910 og utover kom det ute tre ”ordinære” aviser og to ukeaviser i Bergstaden.
Det spesielle er kanskje at det kom ut tre aviser i et samfunn med bare 4000 innbyggere. Omland på 20.000.
Olaf O. Berg
Boktrykker Andreas Halvorsen døde i 1871. Hans kone og døtre drev Fjeldposten videre. Det ble ansatt redaktør og typograf, og så ble det danna et interessentskap, et styre, med noen av stedets bedrestilte.
Fjeldposten var først og fremst et annonse- og meldingblad, ikke et forum for meninger. Det endret seg utover i i 1880-åra, da kampen om statsrådsaken og parlamentarismen raste i Norge, og de første politiske partiene ble stiftet. I striden om forholdet mellom kongemakt og regjering på den ene siden og folkemakt gjennom Stortinget på den andre, tok Fjeldposten et politisk standpunkt for første gang. Den sto på regjeringens side mot Johan Sverderup og venstremennene på Stortinget.
Omtrent da striden i Stortinget nådde klimaks i 1883 og 1884, kom Olaf O. Berg til Røros. Han var ansatt som trykker i Fjeldposten, og ble snart også redaktør. Skrev om bladets politiske tendens at ”den må vel nærmest bli betegnet som moderat. Kaster seg ikke inn i den politiske strid. Sterk motsetning til hva han skrev bare et par år senere, grunn til mistanke om at han skrev med påholden penn, eller i hvert fall i forståelse med eierne. For det gikk ikke lang tid før han kom på kant med styret og eierne. Etter et halvt år tok styret over utgivelsen, mens Berg fortsatte som trykker. Og han skrev innlegg til avisa som ikke akkurat kunne betegnes som moderate eller konservative.
Berg sa senere at han var lei av å skrive for ”kristendomsbekymrede vetomenn”, og hadde andre planer sammen med andre venstremenn. De lånte 1000 kroner til trykkemateriell og starta Fjell-Ljom i 1886. Fra første dag et organ for venstre. Frisindet blad for Røros, Ålen og Nordre Østerdalen som undertittel. Navnet hentet fra ei diktsamling av ålbyggen Anders Reitan. Medredaktører var Eiliv Hofstad fra Ålen og Ole Strand fra Os.
Innholdet var radikalt, langt til venstre for Sverderups Venstre, og i høyeste grad frisindet. Fjeldposten skrev i et nummer at det var stille på Røros, bortsett fra oppstusset som radikale Fjell-Ljom skapte med sine artikler. Røros hadde to aviser i to år, men fra nyttår 1887/88 gikk Fjeldposten inn.
«Alt muggent og halvråttent»
Fjell-Ljom ble ikke midre radikal av den grunn, heller tvert i mot. Må ta med kraftsalven fra 1890.
”Fjell-Ljom er et radikalt blad – for radikalt for mange av de eldre utover bygdene. men det nytter ikke lenger å ligge og slepe på alt dette gamle, seige, …. Det er ungdommen som må bære fremtiden, de gamle får man late akterut, skal man komme noen vei. Skal Fjell-Ljom kunne trives, må bladet ha ungdommen med. Derfor ungdom og unge av sinn – støtt bladet, virk for dets utbredelse og skriv i det. Dra fram i lyset alt muggent og halvråttent. La opplysningens klare lys skinne på det, så utenverdenen kan se styggedommen. Norge er et for vakkert land til å ligge i all denne skodde av uhumskheter. Samfunnsstøttene, disse som i lange tider har gått og vært dydsmønstre, bare fordi ingen har våget å dra dem frem av … til beskuelse, er rasene sinte på bladet og ønsker det dit pepperen gror, – de går bare og venter på at den fattige djevel av en trykker, som ikke hadde en øre til å begynne med, skal gå skakk, så de igjen skal få det rolig og fredelig. Herregud, la dem leve i håpet da”.
Nettopp ungdomslagene var viktige. Ikke så mye med alder å gjøre, sto for unge, nye tanker.
Olaf Berg drev trykkeri, hadde mye å gjøre, så han ansatte redaktører og knyttet til seg skribenter. Noen av dem vel så radikale som han selv, det skal vi høre mer om senere i dag.
Det ville vært merkelig om det ikke skulle komme en motreaksjon mot Fjell_ljoms radikalisme. Og den kom. De som hadde drevet Fjeldposten, anført av skoginspektør Saxe, syslet med planer om ei avis ny avis.
Dovre
Seks år etter at Fjeldposten gikk inn, kom det ut ei ny konservativ avis på Bergstaden. Konservative krefter ønsket en motvekt mot radikale og i deres øyne usømmelige Fjell-Ljom. Initiativet ble tatt av stortingsmann L. Hektoen på Tynset, presten Jervell på Tolga og skoginspektør Saxe på Røros. 20. Juni 1894 kom Dovre ut for første gang, med undertittelen ”Moderat Blad for Røros, Østerdalen og Guldalen”.
Fra første nummer sakses følgende fra programerklæringa: ”Det som bringes fram for offentligheten må være sannheten. Man har sett nok av at en lokalavis bærer frem noe som kun tjener til å sette vondt blid og såre, delvis fordi saken fremstilles så ensidig at sannhetens grense går temmelig nær, og blir delvis usannhet. Det går dog an å fremstille motstridende anskuelser som dannede mennesker”, skrev Dovre med klar adresse til Fjell-Ljom.
Avisa skiftet ofte redaktører fram til 1901, da Henrik Grønn tok over både som eier og redaktør. Fra da av var Dovre uløselig knyttet til ham. Grønn støttet partiet Frisinnende Venstre, som etter hvert gled sammen med Høyre. Han fulgte imidlertid ikke sitt parti i ett og alt, men tok sjølstendige standpunkter som av og til gikk på tvers av partiets meninger.
Dovre er den eneste avisa på Røros som har kommet ut hver dag. Grønn foretok dette eksperimentet fra 1. januar 1905, og det gikk ikke særlig bra. Postgangen var ennå ikke godt nok utbygd. På bygdene fikk ikke folk posten oftere enn annenhver dag. Forsøket med dagsavis varte derfor bare ett år og fra 1906 kom avisa igjen ut tre ganger i uka.
Dovre ble et offer for de dårlige økonomiske tidene i 20-åra. I 1923 måtte Grønn innskrenke utgivelsen til to ganger i uka. Men vanskelighetene fortsatte, og ved årsskiftet 1926/27 kom siste nummer av avisa.
Dovre kom i 1894, og artikkelen ”Vort program” i første nummer varsler at avisa skal være et korrektiv til Fjell-Ljom: ”Det som bringes frem for offentligheten må være sannheten. Man har sett nok av at en lokalavis bærer frem noe som kun tjener til å sette vondt blod og såre, delvis fordi saken fremstilles så ensidig at sannhetens grense går temmelig nær. og blir delvis usannhet. (….) Det går dog an å fremstille motstridende anskuelser som dannede mennesker”. I samme programerklæring avviser avisa sosialismen og tanken om å innføre alminnelig stemmerett i Norge: ”Stemmeretten er jo ingen menneskerettighet. Var den det, måtte kvinner og barn også tildeles den. Det er en rett til å være med i forvaltningen av eget og andres eie. Derfor er det en nødvendighet at de som utøver retten, også har et minimum av eiendom”.
Streik
Dovre ble godt mottatt og bød Fjell-Ljom konkurranse. Avisa hadde mange redaktører de sju første åra, inntil Henrik Grønn tok over i 1901 og var redaktør i over 25 år.
Helt i begynnelsen av århundret kom en konflikt som bidro til å skape ei diger grøft i Røros-samfunnet. Ledelsen i Røros Kobberverk gikk til det skritt å senke arbeidernes lønninger med ti prosent, stikk i strid med tariffen som var fastsatt noen måneder tidligere. Vedtaket ble begrunnet med dårlige tider. Arbeiderne gikk til streik. Den varte i ni måneder og var inntil da en av de mest alvorlige og mest langvarige arbeidskonflikter i Norge. Den ble en stor påkjenning både for de streikende og for de unge fagorganisasjonene. Streikekassene var ennå slunkne, og solidariteten ble satt på prøve. Rørosarbeiderne fikk støtte fra inn- og utland. Men det kom også streikebrytere fra mange kanter. Verksledelsen ba om ekstra politistyrker og engasjerte vaktmannskaper for å beskytte streikebryterne. Dette bidro til sterkt raseri blant de streikende, og flere ganger var det nære på at det oppsto voldelige episoder. Men med noen få unntak forløp streiken uten fysiske tumulter.
Fjell-Ljom forsvarte arbeiderne og ble anmeldt for utilbørlig omtale av streikebryterne. Dovre på sin side forsvarte kobberverkets brudd på tariffen og mente streiken ikke kunne forsvares fordi det var så dårlige tider at alle måtte gjøre sitt til at det skulle gå over. Dovre mente at verksarbeiderne skulle være glade for at de i det hele tatt hadde arbeid, og kritiserte arbeiderne for at de måned etter måned gikk ledige og lot seg ”underholde av sine på andre kanter arbeidende kameraters surt ervervede dagpenger”.
Eierskifter
Olaf O. Berg solgte Fjell-Ljom i 1903 og flyttet fra Røros. Han dro til Trondheim for å prøve seg som kullgrossist. det ble en fiasko, og allerede året etter var han tilbake i fjellbygdene, denne gangen på Tynset hvor han startet Østerdølen. Han drev den noen år før han flyttet først til Volda og så til Levanger.
Fjell-Ljom skiftet eiere hyppig i året etter 1903. Først ble den solgt til Ivar Bergan og Ola Storeng, som dannet et nytt interessentskap med navnet ”Aktietrykkeriet Fjeld-Ljom”. I 1905 ble selskapet solgt videre til to av avisas ansatte, faktor (trykkerileder) Johs. Iv. Ødegaard og typograf Kristian Floor.
Fjell_ljom var ikke lenger seg sjøl etter dette, falt tilbake til trygge småborgerlige meninger. Fikk skarp konkurranse av Dovre.
Dovre står for det eneste forsøket med dagsavis utkommet på Røros. Det skjedde i merkeåret 1905, da Norge løsrev seg fra Sverige. Grønn hadde sprengt rammene for avisa, blant annet med godt annonsesalg. Alternativene var større format eller flere utgivelser. Han valgte dagsavisformen, og så at han dermed hadde et fortrinn overfor konkurrenten på nyhetsfronten. Men forsøket ble kortvarig, bare ett år, og årsaken var først og fremst postgangen. Utover i distriktet var det ikke postombæring mer enn tre, noen steder to, ganger i uka. Da hjalp det lite å være dagsavis. Det gikk en langvarig debatt i avisa om hva som var mest gunstig, dagsavis eller fådagersavis. I 1906 var Dovre tilbake med utgivelser mandag, onsdag og fredag.
Arbeiderbevegelsen
Avisene endret seg. Før var det meninger, meninger, meninger. Dovre var først ute med å være det vi forbinder med lokalaviser senere. Refererende, beskrivende utenfra.
Fra århundreskiftet var ei ny sterk bevegelse i anmarsj. Arbeiderbevegelsen. De opprettet fagforeninger og partilag. Røros hadde Arbeiderforening fra 1889, anført av Olaf O. Berg, Rasmus Steinsvik og flere i kretsen rundt Fjell-Ljom. Og Ole Guldal, skolemann som ble første representant for Ap i Sør-Trøndelag på Stortinget. 1892 var det kampvotering om foreninga skulle slutte seg til Radikale Venstre eller Arbeiderpartier, med flertall for Arbeiderpartiet. Fagforeninger ble dannet like før århundreskiftet, med gruvearbeidere og hyttearbeidere i hver sin.
Hvorfor fikk ikke Røros en arbeideravis før 1907? Fjell-Ljom var radikal nok, syntes mange, og økonomi var et problem. En del planer ble lagt, som det ikke ble noe av, blant annet tanken om et avdelingskontor på Røros for Ny Tid i Trondheim.
Arbeiderne på Røros ville ha ei avis for Røros og området rundt. De ville ha Nord-Østerdalen med, og mente at Røros måtte ha en egen arbeideravis. De ville følge tradisjonene fra alle rørosavisene inntil da. Alle hadde Røros, Nord-Østerdalen og øvre Gauldalen som sitt nedslagsfelt.
Så, i 1906, sto en overfor flere gode muligheter til å starte arbeideravis. Vi har nevnt Johs. Iv. Ødegaard sine planer. Han brukte pengene fra salget av Fjell-Ljom-aksjene til å kjøpe sitt eget trykkeriutstyr. Det var et risikabelt prosjekt, for det fantes allerede to trykkerier på Røros. Å slåss med både Fjell-Ljom og Dovre om trykke-oppdragene ville ikke bli noen spøk. Om han i tillegg til de sporadiske trykksakene kunne trykke ei avis, ville mulighetene for å lykkes, være bedre. På denne tida var det helt vanlig over hele landet at boktrykkerne forsøkte å utnytte kapasiteten sin mest mulig ved å trykke ei avis. Ødegaard ivret sterkt for arbeiderbevegelsens ideer og var medlem i Arbeiderpartiet. Kunne det være en mulighet for å skape sitt eget levebrød samtidig som han kunne bidra til bevegelsens framgang ved å utgi et arbeiderblad?
Fjell-Ljom hadde slitt økonomisk de siste åra, delvis som følge av sterk konkurranse fra Dovre, som ett års tid hadde vært dagsavis og som hadde mange pengesterke annonsører på si side, og delvis på grunn av hyppige eierskifter de siste åra. Mens Ødegaard og Floor forhandlet med engelsk-norske Charles Kent om overtakelse, gikk representanter for Fjell-Ljoms styre til Røros Arbeiderparti og spurte om ikke de ville kjøpe avisa. Prisen skal ikke ha vært avskrekkende. Kunne Fjell-Ljom, som i lang tid hadde forsvart småkårsfolkets interesser, bli et arbeiderorgan?
Og ikke nok med det, ville Olaf O. Berg vende tilbake og være redaktør av den nye arbeideravisa? Henrik Grønn i Dovre spekulerte i dette.
«Socialistisk ukeblad»
Resultatet ble ei ny egen avis etablert av Røros Arbeiderparti.
I 1096 besto styret i Røros Arbeiderparti av Ole Guldal, formann, Ole Grøtaadal, sekretær og Anders O. Langen, kasserer. De tre underskrev innbydelsen til ”dannelse av et uansvarligt aktieselskab til udgivelse af et arbeiderblad for Røros, Gauldalen og Østerdalen”.
Neste ledd i markedsføringen av den nye avisa kom i form av et flygeblad tidlig i januar 1907. Særlig hjelp fra de to andre avisene var det i hvert fall ikke å få. Verken Fjell-Ljom eller Dovre nevner det nye foretaket med et ord. Teksten på flygebladet er slik:
”Vi tillader oss høfligst meddele Dem, at Røros Arbeiderparti fra midten av januar førstkommende akter at utgi et lidet lokalorgan ”Mauren”, som skal udgaa hver onsdag. Ved paatænkt annoncering beder vi den godhetfuldt ha ”Mauren” i erindring med Deres annoncer, spesielt nu til første nr. som trykkes i 900 a 1000 eksemplarer og blir uddelt saavel her i byen, som sendt nedover Østerdalen og Guldalen. I tilfælde, bedes annoncen indleveret i ekspedisjonen, som foreløpig er i Ødegaards trykkeris gaard, Flanderborg, inden 10. januar. Annonceprisen blir den samme om hos de andre lokalblade her. – Stor rabat faar de fast averterende. Ærbødigst ”Maurens” ekspedisjon.”
På et styremøte hos Guldal i november 1906 tas avgjørelsen. Det skal utgis et ”socialistisk ukeblad, trykt i Ødegårds bok- og aksidenstrykkeri”. Så var det økonomien da. De har ingen sterke kapitalkrefter å støtte seg til. Løsningen blir å stifte et aksjeselskap og invitere til aksjetegning. Målet er å starte avisa med en aksjekapital på 5.000 kroner. Det går ut innbydelse om å tegne aksjer for 10 kroner stykket, innbetalt med minst ei krone per måned fra og med november 1906. For å hindre at aksjonærene senere skal kunne forandre avisas retning, blir det klart at hovedformålet skal være å ”virke for arbeidersagen på det av Det norske Arbeiderpartis givne program”: Røros Arbeiderparti skal stå som utgiver, lokalpartiets styre skal også være avisstyre.
Nå var avisas navn bestemt. I aksjeinnbydelsen ba styret om navneforslag. Det er uklart hvor mange forslag som kom, og om «Mauren» var et av disse. Det er senere antydet at Ole Guldal foreslo dette navnet. Ole Grøtaadal var visstnok ikke helt fornøyd, men han skrev et vers tilegnet avisnavnet.
Opplaget ble spredd på Røros og utover i bygdene, vedgruver og anlegg. Og mottakelsen? Ikke overveldende, hvis en bruker som målestokk at avisa hadde omkring 300 abonnenter de første åra. Ble eid av Røros Arbeiderparti fram til 1911/12, da arbeiderbevegelsen i Gauldalen og Nord-Østerdalen var sterk nok til å gå inn med penger i foretaket. Avisa skifta navn til Arbeidets Rett.
Trekløveret bak Mauren/Arbeidets Rett:
Lederen
Å kalle Ole Guldal den første arbeiderhøvdingen på Røros er ikke å ta for hardt i. Etter å ha gjennomført Røros høyere almenskole, som det het den gang, tok han lærerutdannelse ved Klæbu seminar. I 1873 var han lærer i Røros landsogn, det vil si Galåen, Aursund, Fæmund og Rugeldalen. I 1881 ble han ansatt ved Bergstadens folkeskole. Fra 1909 var han bestyrer ved skolen.
Fritida ofret han for arbeiderorganisasjonene. Han var en av initiativtakerne til den første arbeiderforeninga i 1889, sammen med Fjell-Ljoms redaktør Olaf O. Berg. De to, sammen med Anders Flaten, utarbeidet forslaget til lover, og de samme to var formann (Berg) og nestformann (Guldal) i det første styret. Allerede året etter ble det gjort framstøt for å til en markering av 1. mai, arbeidernes festdag. Men ledelsen ved Røros Kobberverk avviste blankt søknaden om å gi arbeiderne fri, slik at de kunne delta. Men på nasjonaldagen 17. mai samme år gikk arbeiderne med Guldal i spissen for et demonstrasjonstog, der kravet var alminnelig stemmerett. I 1892 gikk det første 1. maitoget på Røros og Guldal var en av talerne. Dette året falt arbeiderdagen på en søndag, og da kunne ikke verksledelsen legge hindringer i veien for arrangementet. Samme år fikk Guldal flertall (22 mot 11 stemmer) for at arbeiderforeninga skulle slutte seg til Arbeiderpartiet, og i 1893 var han den første representant fra Røros på Arbeiderpartiets landsmøte. Senere var han en årrekke medlem av Arbeiderpartiets landsstyre.
Det var fortsatt problemer med å få til en skikkelig feiring av 1. mai på Røros. Det var fortsatt ingen rød dag på kalenderen, men rørosarbeiderne ordnet det på følgende måte: 1. mai var det fest på kvelden, mens demonstrasjonstoget gikk 17. mai. Hvert år utover i 1890-åra gikk de under parolen med krav om alminnelig stemmerett. Guldal innprentet verksarbeiderne hvor viktig det var at de organiserte seg, og etter en serie foredrag om emnet ble de første fagforeningene stiftet i 1897.
Under Rørosstreiken i 1901 viste Guldal til fulle sine lederegenskaper. Stemningen ble svært spent da streikebrytere meldte seg og verket velvillig tok imot dem. Ved siden av stadets vektere ble det hentet inn ekstra politistyrker for å beskytte streikebryterne. De ble ganske snart kalt ”messingmenn” fordi de gikk i uniformer med blanke knapper. Blant arbeiderne var det noen som ville gå til ”direkte aksjon”, det vil si ty til voldelige kampmidler. I ordensmakten skal det ha vært noen som ønsket nettopp en voldelig konfrontasjon. Det ville nemlig gitt anledning til å sette inn militære styrker mot de streikende. Hadde det skjedd, ville situasjonen blitt svært farlig. Guldal skjønte alvoret i situasjonen, og engasjerte seg i saken sammen med styret i fagforeninga. De var enige om at arbeiderne for enhver pris ikke måtte la seg provosere til vold. Guldal ba om møte med politimester Rohde. Han forklarte politimesteren hvilken provokasjon det var å sette inn borgervakt mot arbeiderne. Guldal var villig til, på egne og streikekomiteens vegne, å ta på seg ansvaret for at orden skulle opprettholdes. Politimesteren forsto situasjonen og overlot ansvaret til Guldal og streikeledelsen. Fagforeninga satte sjøl opp en vaktstyrke som skulle se til at de streikende ikke gikk over streken. Etter noen dager ble de ekstra politistyrkene trukket tilbake. I ettertid fikk Ole Guldal en stor del av æren for at streiken forløp såpass rolig som den gjorde. Det haglet riktignok med anmeldelser og forhør, men voldelige episoder var det få av, og ingen kunne knyttes direkte til de streikende.
Etter valget i 1904, da Arbeiderpartiet krevde og fikk gjennomslag for forholdstallsvalg, ble Guldal varaordfører, et verv han beholdt til 1910. Fra da av og i tre år framover ventet større oppgaver. Ved valget i 1909 ble valgt inn på Stortinget som den første representanten for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag.
Guldal hadde et bredt engasjement, men det var avholdssaken han ivret aller mest for. Han holdt et utall foredrag om emnet og var med på å stifte en mengde losjer. Før sin død var han innehaver av samtlige IOGT-utmerkelser.
Ole Guldal døde i 1922, 70 år gammel. Noen år senere, i 1928, reiste rørosarbeiderne en bauta over sin store leder, på hans gravsted. Det var mellom 500 og 600 mennesker tilstede da Guldals gode venn og kampfelle gjennom mange år, Ole Grøtaadal, overlot bautaen i familiens eie.
Skribenten
Ole Grøtaadal (1871-1952, skiftet navn til Grotdal i 1935) vokste opp i Hessdalen. I 1890-åra ver han aktivt med i ungdomsbevegelsen i bygda. 18 år gammel flyttet han til Røros, og med ham fikk arbeiderbevegelsen på Røros en skribent som både kunne være hardtslående og poetisk. Han leverte bidrag til arbeiderorganet Ny Tid i Trondheim, og da det var snakk om en egen Røros-korrespondent for avisa, var Grøtaadal tiltenkt rollen. Han hadde en rekke sentrale tillitsverv lokalt, blant annet som formann i Røros Arbeiderparti.
Fagmannen
Johs. Iv. Ødegaard har vi allerede stiftet bekjentskap med. I 1906 hadde han nesten 20 år bak seg i rørospressen. I 1888 begynte han i typografisk lære hos Olaf O. Berg i Fjell-Ljom. Han hadde avansert til trykkeribestyrer (faktor) og hadde også prøvd seg i redaktørstolen i Fjell-Ljom en kort periode. Han ble redaktør i Mauren/Arbeidets Rett de første åra, samtidig som han drev sitt eget trykkeri. Han deltok aktivt i arbeiderprganisasjonene på Røros, var varaordfører i perioden 1913-16 og ordfører fra 1919 til 1922. I 1923 sluttet han i Arbeidets Rett, og konsentrerte seg nå helt og fullt om å drive Ødegaards Trykkeri, en familiebedrift som fortsatt er i virksomhet.
Slektskapsforhold
Vi har sett at avisetableringene på Røros stort sett følger mønsteret fra ellers i landet. Politiske partier og bevegelser trengte talerør. I tillegg til å ha meninger, måtte en ha noen som kunne faget for å få spredt budskapet. Et avismiljø. Det er betegnende at de som var redaktører og eiere for alle de tre lokalavisene på Røros den første perioden var typografer, trykkere.
Knyttet sammen, nesten som en familie. Og med Olaf Berg som pater familias.