Av ANE THON KNUTSEN
PhD Grafisk Kunst
Ikke sjelden sender jeg en takk til tilfeldighetene for at jeg har blitt født da jeg ble. Å skrive en artikkel om kvinnekamp innen typografifaget har jeg vegret meg for, fordi det er vanskelig å ikke bli forbanna.
«Det er de beskjørtede, der skaber slike forhold — det kribler og kravler af dem i alle fag og fuger i Gutenbergs hellige haller. (…) Der er stor efterspørsel efter tjenestepiger, saa jentene behøver ikke at sulte, om de lægger vinkelhagen bort, men for os mannfolk er det værre! Faa af os kan koge og skure, hvad vi nu vistnok blir nødt til at lære os; for enden vil nok bli den — hvis der da ikke blir nogen forandring i de nuværende forhold — at vi faar det lidet oppbyggelige syn, at sættere staar ved komfyren, mens hustruen og døtrene arbeider ved kassen.»
Typografenes fagblad i 1902. Tenke seg til at dette ble realiteten 100 år etter, med alt vi har greid å krible og kravle oss til; stemmerett, barnetrygd, pappaperm. Ikke nok med det, jeg har til og med klart å koge, skure OG trykke i min helt egen Gutenbergske hellige hall, fordi arbeidermenn og kvinner har kjempet frem 36 timers uker og heltidsbarnehager.
Jeg ble født samme året som Macintosh ble lansert og vokste opp i en tid der grafiske teknikker var fritt for alle gjennom hjemme-pc. Min tilnærming til boktrykk kommer fra det digitales formfrihet og for meg inviterte boktrykk til et taktilt uttrykk med mulighet for kunstnerisk eksperimentering. Jeg vet rett og slett ikke om jeg nedstammer fra boktrykkerindustrien, men kanskje heller fra selvlærte kvinner som trykket og selvpubliserte under modernismen, hvor selve målet var å utfordre konvensjoner. Disse kvinnene, som kom fra over- eller middelklassen, var klar over kvinners kår uavhengige av klasse, og skrev og publiserte arbeider som var viktige for kvinnekampen, både på fabrikkene og i salongene. En av de mest markante er Virginia Woolfs «Et eget rom», selvpublisert i 1928 på The Hogarth Press, der hun satte og trykket bøker selv.
Hennes mann, Leonard Woolf, skrev i sin biografi Beginning Again, at han som engasjert sosialist deltok på møter blant arbeiderkvinner. Han kaller påstanden om at kvinner er mer emosjonelle og irrasjonelle en vulgær feilslutning, og hevder utfra sin erfaring at det er tvert om. Leser vi disse utbruddene fra Typografenes fagblader er det ikke utenkelig at han har rett.
«Setter-jomfruen handler mot Guds og naturens lover, hun begaar synd mot sig selv og samfundet. Den kvindelige konstitusjon taaler ikke blygift. Brystene er i veien under arbeidet. I utlandet har det vist sig at 50 prosent av de kvinder som arbeider i typograffaget ikke kan føde barn normalt»
I 1928, inspirert (men ikke oppmuntret) av Virginia Woolf, opprettet poet, kunstner og aktivist Nancy Cunard The Hours Press i Frankrike. Hun engasjerte en typograf, Herr Lévy, for å lære henne det grunnleggende og spurte hvor lang tid det tok. «Syv år», svarte han og forklarte hvordan man måtte begynne med å feie gulv. Cunard svarer: «Takk og lov, det blir ikke noe av den slags her. Vi kommer til å kjøre på. Min intensjon er å lære alt jeg kan av deg så raskt som mulig, for så å kunne jobbe uten deg (…)»
«Og da» sa Lévy «vil du og Monsieur Aragon fly i strupen på aksepterte konvensjoner og etablerte regler,(…)»
Cunard svarer «Monsieur Lévy, anse dette som et eksperimentelt sted når du begynner å tenke på konvensjonelle regler.»
100 år etter kan vi kanskje konkludere med at forandring er uunngåelig og at ingen kunne ha forutsett den gang at boktrykkens største håp for overlevelse som en immateriell kunnskap er kunsten. Det blir de ukonvensjonelles evner til å utvikle teknologien videre i tråd med den digitale utviklingen som må holde faget levende de neste 100 år. Bare en ting gjelder med andre ord, gammel som ung, trykker som kunstner: Å holde trykkpressa i gang, og det kan vi få til om vi følger Johan Falkbergets oppfordring i sin revolusjonære pamflett fra 1918 «Rott jer sammen!»