Av Jan Erik Øvergård
Torbjørn Eng (66), fast medlem av dugnadsgjengen i Venneforeningen til Pressemuseet Fjeld-Ljom, har skrevet bok om typografiens historie. Dette kommer som en naturlig forlengelse av hans store interesse for faget, som ikke minst er kommet til syne gjennom nettstedet «Typografi i Norge» (typografi.org) som Torbjørn har driftet siden millenniumskiftet.
Boken han har utgitt har tittelen «Da typografien ville være kunst», med undertittel «Norsk typografi 1800-1900 – fra nyklassisisme til historisme og den frie retning».
Her handler det altså i sannhet om en utgivelse med utilslørt respekt og beundring for faget og skjønnheten i typografien.
– Hva fikk deg til å fatte interesse for typografi, og velge dette som yrkesvei?
– Jeg har i mange sammenhenger, som skoleelev, vernepliktig soldat og politisk aktiv engasjert meg i publisering av forskjellige slag, og har likt å tegne skrift og lage layout. Da jeg utdannet meg til bibliotekar hadde vi også litt bokhistorie på pensum, noe som gjorde at jeg skjønte at jeg heller burde vært typograf – heller lage trykksaker enn å formidle dem. Så kort tid etter at jeg ble ferdig utdannet bibliotekar, klarte jeg å få en fot innafor i Dagbladet, og fikk etter hvert anledning til å gå opp til svenneprøven der.
HULLBÅND
– Hvordan har du opplevd at faget har utviklet seg i løpet av tiden du har vært yrkesaktiv som typograf?
– Da jeg begynte i Dagbladet i 1981 var det bare et fåtall skjermterminaler i setteriet, og det meste av teksten ble tastet inn på hullbånd (perforering) som så ble lest inn i dataanlegget. Noe tekst ble også skrevet av journalistene på spesielle skrivemaskiner som så kunne leses optisk (OCR). Etter hvert ble det terminaler til alle. Tekstspaltene ble skrevet ut på fotosettere, og avissidene ble ferdigstilt på lysbord, ved montasje av tekst, titler og bilder. Da jeg hadde fått fagbrevet begynte jeg i annonseavdelingen, der vi fikk de nye Mac- og PC-ene med grafisk programvare, og kunne lage helt ferdige annonser på skjermen, med både tekst, bilder og farger. Da fikk vi enorme kreative muligheter og mange skrifter å velge blant.
– Hvordan kom du på tanken å skrive en bok om norsk typografi på 1800-tallet?
– Jeg ble etter hvert veldig fascinert av typografi og de grafiske fagene og historien, og begynte å lese faglitteratur på fritida. De forskjellige skrifttypene og deres historie fascinerte meg, og i 1994 laget jeg en digital font selv, «Frisianus», som har solgt over hundre eksemplarer siden da, og fortsatt selger et par eksemplarer i året. Samtidig begynte jeg å forske på enkelte deler av norsk boktrykkhistorie, som generelt er for lite undersøkt. Jeg har publisert noen artikler i fagtidsskrifter og fagbøker, og etter hvert skaffet jeg meg mitt eget nettsted, typografi.org (Typografi i Norge). Her kan jeg legge ut det jeg ønsker, når jeg har noe jeg vil si. Boka «Da typografien ville være kunst» er det mest omfattende jeg har gjort, og omtaler en periode i norsk boktrykkhistorie, slutten av 1800-tallet, som absolutt ikke er undersøkt tidligere. Dette blant annet fordi denne tidas dekorative, fargerike og uttrykksfulle typografi lenge ble fordømt som en nedgangsperiode.
OPPFØLGER?
– Hvem er målgruppen for boken?
– Målgruppen er de som er spesielt interessert i trykkskrifter, typografi og grafisk historie og bokhistorie. Kanskje den vil interessere også noen med interesse for kunsthistorie. Jeg håper den vil bli lest av mange grafiske designere og faglærte typografer (det som i dag heter mediegrafikere).
– Boken omhandler norsk typografi på 1800-tallet. Har du tanker om en oppfølger som dekker nyere tid?
– Det kunne vært naturlig å gå videre til jugendperioden som startet omkring århundreskiftet og en tiårs tid framover. Jeg berører dette dekorative stiluttrykket, som også preget typografien, så vidt i boka mi, men har prøvd å holde meg til 1800-tallet. Men å skrive mer, i form av en bok, framstår etter dette arbeidet som helt utenkelig. Da har tatt for mange krefter og for mye tid!
– Hva er din relasjon til Røros?
– Stamtreet mitt forteller at slekta går helt tilbake til Hans Aasen som fant den første kobbermalmen. Men det er jeg nok ikke alene om … Min oldefar vokste opp i Tyristuggu, det aller minste og mest fattigslige huset på Røros, rett ved slegghaugene. Han hadde butikk i Kjerkgata, og en av hans døtre flyttet til Oslo og ble min mormor. Jeg har litt slekt på Røros fortsatt, og min familie skaffet seg en hytte i Småsetran. Alle mine barn har et nært forhold til Bergstaden, så hytta blir brukt 5-10 ganger i året, selv om den ligger 40 mil unna!
LINOTYPE
– Du er aktivt dugnadsmedlem i venneforeningen til Pressemuseet, hva får du ut av å være med der?
– Fordi jeg har hytte på Røros og er interessert i boktrykkhistorien, hadde jeg lenge lyst til å engasjere meg i museumsarbeidet på stedet. Her kunne jeg dessuten få litt erfaring med de gamle grafiske teknikkene, som var kastet ut av Dagbladet da jeg begynte der, men som jeg hadde lyst til å bli kjent med. Da jeg nærmet meg pensjonistalder tok jeg kontakt med dugnadsgjengen, som samtidig var ute etter nye rekrutter. Så fikk jeg min faste plass ved en Linotype blysettemaskin. Museumsarbeidet er veldig morsomt og hyggelig, men det er også veldig utfordrende å være med og prøve å løse alle de tekniske problemene som oppstår ved denne kompliserte maskinen. Det er en økende interesse for gammel boktrykkteknikk, med løse typer og høytrykkspresser, og Pressemuseet har et stort potensial til å spille en rolle i dette engasjementet i Norge.