Nok en vellykket sommerdugnad i Pressemuseet Fjeld-Ljom, der Venneforeningen i dagene 1. til 7. juli samlet en fortsatt like ivrig og aktiv gjeng til vedlikehold av utstyre og produksjon av årets museumsavis.
Årets avis blir tidenes første Fjeld-Ljom på engelsk. Vi har valgt å lage en internasjonal utgave av avisa, fordi Venneforeningen nå også arbeider internasjonalt. I løpet av de siste par årene har vi etablert samarbeid med flere europeiske museer og entusiaster om rekruttering og opplæring.
En større vedlikeholdsjobb er blitt utført på Linotype settemaskinen som i sin tid kom som gave fra Lillehammer/Maihaugen til Røros. Dette var et av de første eksemplene på maskiner som større institusjonsmuseer ikke selv har vilje eller evne til å ta vare på, og som de vil at vi skal ta ansvaret for.
En rekke besøkende har vært innom Fjeld-Ljom og fått omvisning både i redaksjon og tekniske avdeling disse dagene. Fra Rørosmuseet kom Julie Haugan som jobber som guide i sommer. Hun fikk forsøke å skrive på skrivemaskin for aller første gang.
Ragnar ved sin faste plass ved ombrekkerbordet, sammen med Gunnar som leser korrektur i bakgrunnen.
Side to og tre ble ferdig brukket om i sommer og skal trykkes til høsten, i et opplag på 2000 eksemplarer.
Side 1 og 4 ble montert i pressa denne uka og trykket ferdig. Steinar Bakken (t.v.) er kommet med igjen i dugnadsgjengen etter noen års fravær, mens Arne Wold er nestor i trykkeriet.
Denne uka har vi hatt fornøyelsen av å ha med oss Katharina Lutz som tok veien fra München i Tyskland for å være med på dugnaden. Hun er kunststudent med dyp interesse i boktrykk og tradisjonelt håndverk knyttet til trykkerivirksomhet. Under disse dagene på Røros har hun fått anledning til å lære å bruke settemaskin og en innføring i basis drift og vedlikehold av maskinene som gikk ut av ordinær produksjon for omtrent femti år siden. Katharina har vært et friskt ungdommelig pust inn i en dugnadsgjeng der de fleste har grått hår, og hun sier at hun gjerne kommer tilbake til Røros for å lære mer.
Skal vi makte å bevare kunnskap og kompetanse på håndverk som ikke lenger er i praktisk bruk, trenger vi mange som Katharina.