Av Maria Viirros
Masterstudent, grafikk,
Kunsthøgskolen i Oslo.
Foredrag 16. september 2022,
Smelthytta, Rørosmuseet.
Seminar:
«Driftige trykkere før og nå»,
Pressemuseet
Fjeld-Ljoms Venner.
I mitt kunstnerskap er jeg veldig opptatt av informasjonsutveksling. Jeg er interessert i trykk som fysisk formidler. Altså måten de materielle og de konseptuelle egenskapene sammen kan bli til en helhet som kan aktivere oss estetisk, i sosiale, politiske, private eller offentlige sammenheng.
Da jeg først begynte å jobbe med grafikk, så var jeg opptatt av dyptrykk, nærmere bestemt fotogravyr. Det er en fotografisk reproduksjonsteknikk fra tidlig 1900-tallet, der man etser motivet på en kobberplate, som så trykkes for hånd ved bruk av dyptrykkpresse. På den tiden så var jeg svært interessert i ulike typer arkiv, altså utvalg av informasjon som lar brukeren forske i subjektet, selv om man kanskje ikke har mulighet til å ha direkte kontakt med det.
Min kunstneriske forskning var først fokusert på min egen familiehistorie.
Disse trykkene har jeg laget basert på MRI-skanningen til lillesøsteren min, som hadde hjernesvulst da hun var 12 år gammel.
Det å jobbe med rekonstruering av disse private fotografiske dokumentene, fra mitt private arkiv, var en prosess der jeg kunne jobbe meg gjennom noe av den vanskelige tiden vi opplevde som en gruppe mennesker, en familie i denne felles situasjonen.
Så fikk jeg lyst til å jobbe i større format, men også kunne arbeide med bredere konseptuelle spørsmål. Jeg tok kontakt med Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, og fikk tilgang til røntgenarkivene deres. Jeg laget denne serien basert på utvalgte røntgenbilder, som hører til ulike typer mennesker, fra ulike sosiale og kulturelle grupper, med ulik bakgrunn, men som har en ting felles – den fysiske kroppen. Arkivet ble et slags eksternt forhold som knyttet alle disse fremmede menneskene sammen.
Mens jeg jobbet med denne serien ble jeg interessert i fargetrykking, nærmere bestemt CMYK (cyan, magenta, gult, svart). CMYK er en fargesepareringsprosess, der man lager et trykk ved bruk av fire plater som trykkes turvis på et papirark, slik at de sammen blir til et helfarget bilde. Jeg begynte å tenke på den kulturelle sammenhengen til trykksakene, altså hvordan den trykte historien til en viss kultur også definerer den. Jeg startet et samarbeide med det finske forsvaret, som har et bildearkiv, der jeg hentet materiale til å lage nye trykk. Disse første to trykkene som jeg viser er helt vanlige CMYK-trykk, der alt av fargeinformasjon er direkte basert på arkivmaterialet. Så begynte jeg å tenke på min rolle, og min makt i trykkeprosessen og begynte å manipulere fargene på trykkene. Jeg ble opptatt av hvordan selve den fysiske trykkeprosessen kan påvirke informasjonen som blir formidlet videre i form av trykk. Disse trykkene ble de aller siste jeg laget i dyptrykk.
Jeg har siden tatt opp silketrykk for å kunne fortsette å jobbe med grafikk. Jeg jobbet med denne teknikken i to år, trykket for andre, men ble også interessert i hvordan trykk fungerer som et rent konsept. Altså hvordan trykking som en prosess i seg selv kan være kunst. Jeg etablerte en silketrykkprosess, der man river opp matriser, og deretter trykker den som et rekonstruert, abstrahert bilde. Spørsmålet blir da, hva er sannheten? Hva ble informasjonen i arkivene til, er det fortsatt like legitimt som det var i begynnelsen? Hva betyr det å kopiere materiale, å trykke det til en annen versjon av seg selv?
Hvis begge disse trykkene kommer fra samme bilde, er de like legitime, selv om de er forskjellige?
Den fysiske trykkeprosessen viser seg plutselig å være kjempeviktig, når det gjelder informasjonskultur!
Grafikk er ikke «bare en teknikk», det spiller en stor rolle hvordan vi forstår verden rundt oss. Da jeg forsto dette, så ble det viktig for meg å synliggjøre denne samfunnsviktige makten i kunsten min. Jeg startet med å samle inn helt vanlige trykksaker, flyers, plakater, aviser etc. og laget rekonstruksjoner av disse. Det var da jeg startet aktivt med å manipulere disse hverdagsobjektene at arbeidet mitt tok en politisk retning.
I vår kom krigen tilbake til Europa. Hele den moderne mediesfæren var full av informasjon om situasjonen i Ukraina, både falskt og sant. Det var nesten umulig å begripe hva som skjedde i mediekaoset, men en ting var veldig konkret – dette var krigen til Putin. Mannen som ble valgt som «person of the year» av Time Magazine i 2007 hadde nå blitt en helt annen karakter, og historien skulle skrives – eller, bedre sagt – trykkes på nytt.
Dette prosjektet, der jeg håndtrykket 112 tosidige kopier av det originale Time Magazine-coveret, var den aller første gangen der jeg kombinerte typografiske elementer med rent visuelt materiale. Jeg føler sterkt at dypere eksperimentering med disse teknikkene trengs for å åpne opp for nye muligheter innenfor det kunstgrafiske felt – noe jeg skal fokusere på framover i masterforskningen min.
